Som generell kirurg ansatt i Forsvaret, må man være forberedt på å behandle hardt skadde pasienter. Så langt i min karriere har jeg ikke stått overfor mange penetrerende traumer. Med dette som bakgrunn, oppsøkte jeg muligheten for å hospitere i Sør-Afrika.
Takk til Tina Gaarder (OUS) som ordnet hospiteringen via professor Moeyane Moeng ved Trauma Unit, Charlotte Maxeke Johannesburg Academic Hostpital (CMJAH), i ukene 47-49 2024.
CMJAH Trauma Unit er et «Level 1» traumesenter i et av Johannesburgs største offentlige sykehus. De har et eget mottak, en egen intensivavdeling og en dedikert sengepost. Her mottas i overkant av 15 000 traumer årlig, hvorav 2 500 kan kategoriseres som prioritet 1, altså kritisk skadde. Rundt 1 500 av disse er skuddskader, 4 000 knivstikk, 1 000 høyenergi bilulykker, og 1 000 fotgjengere truffet av kjøretøy. På en 24-timers vakt jeg var med på, kom det inn 24 prioritet 1 pasienter.
Fra kontoret til Trauma Unit CMJAH. Fra venstre: Dr. Mpai, Dr. Mufamadi, undertegnede, Thsepo (avdelingssekretær)
Jeg var med som assistent på operasjon, men mest tid tilbrakte jeg i mottaket som en ekstra ressurs i vaktlaget. I praksis drives det av to Medical Officers (tilsvarende LIS2) og en Registrar (tilsvarende LIS3 i generell kirurgi).
Mottaket er i en slags konstant unntakstilstand grunnet den endeløse tilstrømmen av pasienter. Det fremstår kaotisk når utstyr, inkludert kritiske medikamenter og håndskrevede papirjournaler, flyter rundt. De har ikke traumeteam som vi kjenner det; pasienter tas vanligvis i mot av en sykepleier og en lege. Etter hvert skjønner man at de gjør det beste de kan med det utgangspunktet de har, som dessverre er preget av betydelig underbemanning og ressursknapphet.
Jeg er veldig imponert over de unge legene som i praksis driver akuttmottaket alene. De gjør alt av undersøkelser og prosedyrer selv, fra å legge venefloner til å intubere og håndtere kunstig ventilerte pasienter. På operasjonsstuen var det imponerende høyt tempo og kvalitet etter «damage control» prinsipper. I tillegg har avdelingen et høyt akademisk nivå.
For meg har oppholdet vært svært nyttig. Det er overhodet ikke all kunnskap og håndtering her som er direkte overførbart til norske forhold, men det er mye nyttig å lære som kirurg i feltsykehus, hvor vi også kan måtte gjøre tøffe prioriteringer ut i fra begrensede ressurser.
Takk til styret i Malthes legat som tildelte meg stipend for å gjennomføre reisen. Takk til Forsvarets sanitet som så potensialet i det faglige utbyttet. Og en spesiell takk til min kone Turid som ikke bare støttet, men oppfordret meg til å reise.
