Fokus på bedret behandling av de alvorligst skadde er derfor både etisk og samfunnsøkonomisk på sin plass. Dette var innledningen på et innlegg i Kirurgen nr. 1 (2010) der vi beskrev mangelen på formell systematisering i traumebehandlingen i Norge. Vi påpekte at selv om det er overbevisende dokumentert at innføring av traumesystem bedrer overlevelse hos pasienter med alvorlige skader, er dette fortsatt ikke gjennomført her til lands. Dette er beklagelig da rapporten «Traumesystem i Norge» som kom ut for nærmere fire år siden gir oppskriften for implementering av et nasjonalt traumesystem(1).
Prehospital traumebehandling
Moderne, god traumebehandling er ressurskrevende teamarbeid som starter i det øyeblikk skaden meldes, og som fortsetter gjennom hele pasientforløpet. Marius Rehn beskriver de utfordringene prehospitalt helsepersonell møter når de skal foreta en korrekt triage av skadepasientene og understreker betydningen av standardiserte retningslinjer. I Norge mangler vi fortsatt overordnede forskrifter på dette området.
«Bedre og systematisk behandling» (BEST)
Om lag halvparten av norske sykehus med akuttfunksjon mottar færre enn en traumepasient i uken. Likevel har nesten alle disse sykehusene etablert traumeteam og skriftlige rutiner for mottak av denne pasientgruppen. Mye av æren for dette tilfaller BEST. Kari Schrøder Hansen gir en oversikt over BEST-historien og kan vise at minst 75 % av norske sykehus nå driver regelmessig traumeteamtrening. Det er en gledelig utvikling og viser at lokalt engasjement for traumepasienten er til stede. Dessverre har vi ingen tilfredsstillende registrering av traumebehandlingen ved de fleste norske sykehus. Dette gjør at vi bare unntaksvis kan si noe om kvalitet og kvantitet på den behandling som ytes. Det finnes heller ikke formelle krav til medlemmene i traumeteamet, oppdatering av prosedyrer eller krav til evaluering. Kriterier for overflytting av pasient til høyere behandlingsnivå mangler også. Dette kan resultere i at pasienter kommer forsinket til definitiv behandling med redusert behandlingskvalitet som resultat. Traumesystemrapporten gir klare svar på hvordan slike mangler kan utbedres.
De fleste alvorlig skadde pasienter skal behandles på traumesentre. Det kreves et multidisiplinært samarbeid av de involverte spesialister for at sluttresultatet skal bli optimalt. Definitiv behandling av alle pasientens skader skal finne sted i riktig rekkefølge og på riktig tidspunkt i forhold til pasientens fysiologi. Initialbehandlingen vil ofte være rettet mot blødningskontroll, hvor kirurgi er en hjørnestein.
Intervensjonsradiologi ved traume
I de senere år har intervensjonsradiologien utviklet seg til å bli et supplement og i noen tilfeller et foretrukket alternativ til kirurgi for enkelte skader som belyst av Pavel Hoffmann. Det er viktig å understreke at pasientens hemodynamiske tilstand må evalueres nøye før og under slike prosedyrer. Det forutsetter en tett dialog mellom ansvarlig kirurg, radiolog og anestesilege slik at pasienten tolererer behandlingen og at rekkefølgen på de ulike behandlingstiltak blir optimal. Dette er belyst blant annet ved beskrivelsen av pasienter med alvorlige bekkenfrakturer med blødning.
Ortopediske skader
Behandlingen av alvorlig skadde pasienter der andre ortopediske skader utgjør en vesentlig del, har også endret seg betydelig i løpet av de siste tretti år. Jan Erik Madsen og medarbeidere gir en oversikt over den optimale ortopediske behandling av den hardt skadde pasienten. Pasientens totale skadegrad, fysiologiske status og endringer av denne er bestemmende for valg av behandlingsstrategi.
Kjeve- og ansiktsskader
En høy andel av alvorlig skadde pasienter har omfattende kjeve- og ansiktsskader. Initial korrekt kirurgisk behandling er avgjørende for et godt sluttresultat understreker Per Skjelbred i sin oversikt. Ofte vil slik behandling skje parallelt med nevrokirurgisk eller annen kirurgisk behandling. Tverrfaglig samarbeid er avgjørende.
Besøk på traumesenteret i Philadelphia
Når det gjelder å få ideer til system- og kvalitetsutvikling i praksis, kan man lære mye av opphold ved utvalgte traumesentre i utlandet, og Sigrid Groven og medarbeidere forteller om sine erfaringer fra et studieopphold i Philadelphia.
Traumesystem i Norge
Men for de fleste norske sykehus er mye av traumebehandlingen fortsatt basert på tilfeldigheter med store lokale variasjoner. Implementering av tiltakene som er nedfelt i traumesystemrapporten, vil være den beste garanti for en kvalitetsreform. I rapporten konkluderte man med at de regionale helseforetakene måtte tillegges systemansvar. Klare krav til sykehus som skal kunne motta alvorlig skadde pasienter etter at traumesystemet er innført, ble definert. Det regionale traumesenteret tilpliktes et overordnet ansvar for traumebehandlingen. Det innebærer systematisk støtte til sykehusene i egen region i form av undervisning, etablere overføringskriterier for traumepasienter og bidra til evaluering og kvalitetssikring av hele behandlingskjeden. Dette krever betydelig engasjement fra traumededikerte personer ved traumesentrene.
Vi uttrykte tidligere i år skuffelse over at de regionale helseforetakene hadde gjort lite eller ingen ting for å implementere traumesystemet. Desto mer gledelig er det å være vitne til at de regionale helseforetakene har begynt å ta tak i utfordringene. Helse Sør-Øst har skriftlig bebudet at de i løpet av inneværende høst vil sørge for at nødvendige endringer gjøres i helseregionen for å imøtekomme kravene til traumehåndtering i rapporten. I den forbindelse ble det nylig avholdt en erfaringskonferanse med deltakelse fra alle helseforetakene i regionen. Viljen til å gjennomføre kravene traumesystemrapporten setter, var entydig. Så gjenstår det å se om evnene
strekker til.
Referanse
1. Traumesystem i Norge. Forslag til organisering av behandlingen av alvorlig skadde pasienter. Innstilling fra arbeidsgruppe nedsatt av de regionale helseforetakene. 2006. http://www.helse-sorost.no/stream_file.asp?iEntityId=1567
