Ordet akademi stammer fra Platon (387 f. kr.) som sammen med andre lærde diskuterte ulike ting i en park i Athen som var viet halvguden Akademos. Akademi ble beskrivelsen på den aktiviteten som kom på plass på disse vandringene. Det var en metode som hadde til hensikt å få menneskeheten til å skjønne mer av omverdenen. Metoden var lik uansett om temaet var medisin, astrologi eller fysikk. De sentrale momentene var å lytte på andre argumenter, diskusjon og å skille sak fra person. Alle som var innblandet aksepterte dette som den beste metoden for å lære og for å skjønne mer.
Det er sånn det fortsatt er i dag. Akademia kan drives av alle. Forskning er hovedsakelig en organisert trening i denne tilnærmingsmåten. Dette er uansett om man i utgangspunktet driver med merkelige biokjemiske substanser eller med dyreforsøk. Akademi øker dermed nøyaktigheten i kliniske analyser, og en gruppe av leger som har denne tilnærmingsmåten blir sammen mest mulig oppegående. Utfordringen er å akseptere dette grunnlaget som det beste og å få det på plass.
Det er litt merkelig at akademia møter motstand når demokrati i vår del av verden betraktes som en selvfølge. Det finnes andre alternativer enn demokrati til å styre et land. Vi er overbevist om at demokrati med det frie ord, åpen diskusjon, og der opposisjon er like viktig som å ha makt, er pilarer for å få et godt samfunn. Hvorfor møter utøvelse av akademia motstand, når det omtrent bygger på de samme føringene? Finnes det andre alternative utviklings- eller styringsmåter innen medisin som er bedre?
Menneskene er flokkdyr. Vi imiterer våre kolleger og blir en gjeng. Medisin er hierarkisk styrt der de med høyest stilling og lengst erfaring har størst påvirking i hverdagen. Disse to føringene kan sammen lett lede til ulike «sannheter» i ulike flokker. «Sannheter» blir lett utdatert og de defineres ikke sjelden i medisin av enkeltpersoner på forskjellige steder. Det er nødvendig med en motkraft som tilnærmingsmåte for å sikre et bedre skjønn med kvalitetssikret utvikling.
Akademi har av uklare grunner alltid møtt motstand gjennom historien. Da president George Washington den 13. desember 1799 våknet med noe legene diagnostiserte som «strangulation» (egentlig epiglottitt), ble han etter hvert behandlet med gjentatte årelatinger. Presidenten døde fredelig. Noen leger hevdet at man hadde tatt livet av presidenten, som journalisten William Cobbett skrev om. Cobett ble stevnet av autoriteten innen årelating, Dr Benjamin Rush, og ble dømt til en bot på USD 5000. Dette var den største erstatningen fram til da i USA. Det finnes mange slike eksempler.
Akademiet har som oppgave til å utfordre «sannheter» som ikke bare er lokale, men også de som er allment aksepterte. I 1949 fikk Antonio Egas Moniz Nobelprisen i medisin for lobotomi. I årene 1947 – 1957 ble det i Norge utført til sammen over 2500 slike inngrep. Denne perioden og disse pasientene hadde vært tjent med en akseptert plass for akademisk tilnærming.
I den informasjonstid vi lever i, der alle raskt kan få rede på det meste, kan man fundere på om akademi trengs? En temperaturmåler på et lite fag som karkirurgi er om det finnes store lokale variasjoner. Det vil si om «sannhetene» er ulik.
Figurene viser som eksempel åreknuteoperasjoner pr år og 100 000 innbygger. Det er 250 % forskjell mellom boområdene som opererer mest versus minst. Kommentaren fra kilden1 er: «Relativt stor variasjon som kan skyldes flytende indikasjonsstilling, mangel på retningslinjer og ulik bruk av nyere teknikker. Omfanget varierer også innad i boområdene i de tre observasjonsårene.» Kan en tur i Akademos park anbefales?
Det skal sies at liknende forskjeller finnes i alle kliniske fag. Dette finnes også som lokal variasjon. For eksempel: I Sogn og Fjordane, var det over en 4-årsperiode (2008 – 2012), en 480 % forskjell i antall tonsillectomier mellom kommunene med lavest og høyeste operasjonsfrekvens. 2At slike variasjoner finnes i de fleste fag gjør ikke behovet for et kritisk miljø i hverdagen mindre nødvendig.
Man skulle kunne tro at generelle retningslinjer og anbefalinger er en alternativ løsning til individ- og gruppebasert akademisk tilnærmingsmåte.
Vurderingen og anbefalingen av Prostata Spesifikt Antigen (PSA) er at det ikke skal benyttes som screening hos friske menn, fordi det vil føre til overdiagnostikk og overbehandling. I 2011 hadde 45 % av alle menn over 40 år i Norge tatt prøven og andelen er sikkert høyere nå.2
Problemet med potensielt over- eller underbruk av medisinske tester og tjenester er internasjonal. I følge Professor Peter C. Gøtzsche, som er leder av the Nordic Cochrane Centre, Rigshospitalet, København, er medisinbruk den tredje hyppigste dødsårsaken3.
Er det derved kun mer penger og senger som trengs for å få en bedre helsetjeneste?
Det virker som om karkirurgien lever i en tid der alle fag i landet og internasjonalt egentlig har et stort behov for akademisk tilnærming. Dette for å håndtere og være en motvekt til de ulike krefter som påvirker valg i helsetjenesten. Spørsmålet er om de med styringsmuligheter i praksis har tatt seg av dette behovet som noe viktig, utenom festtalene?
Det er nå klart at man kan bli autorisert lege i Norge etter grunnutdannelsen. Turnustjeneste er ikke plikt (i visse tilfeller, red.anm.). Det pågår ulike diskusjoner om spesialistutdannelsen. Alle fag har et felles tema: legene skal tidligere ut i produksjon. Det betyr at noe må bort. Hvorfor ikke fjerne aktiviteter som er til «lite nytte» for pasienten, som å se på Glukose-6-fosfatdehydrogenase eller rottekvelning? Det skulle være logikk i dette om de som ønsker produksjon agerer ut ifra et fabrikkliknende perspektiv. I et slikt miljø er ikke diskusjoner eller trening i spørsmålet «hvorfor» av verdi. Det forstyrrer og stjeler tid.
Håndteringen av spørsmålet «hvorfor» er kjernen i en temperaturmåling av om et miljø er akademisk eller ikke. På arbeidsplassen kan «hvorfor» bli håndtert som noe som forstyrrer det som egentlig skal gjøres (produksjon), eller være velkomment som en sikring av kvalitet og utvikling. Akademi bør finnes overalt. Det er til for alle, ikke bare på universitetene. Det er på tide med en generell «Hvorfor-revolusjon» innen medisinen.
Hvis nyttige, langvarig produktive arbeidere i en helsefabrikk er det eneste som trengs, så burde grunnutdannelsen kortes ned radikalt. Det kan la seg gjøre siden dette prinsippet er på plass i Russland, og raskt utdannede «assistant medical officers» har i Afrika like gode resultater ved operasjoner innen gynekologi som spesialister4.
I universitetsverdenen synes vi at det i tillegg til forberedelse til yrkespraksis er behov for trening av andre verdier som ikke bidrar til tall som kan måles i form av produksjon. Dette ses i form av akademiske oppgaver som en del av grunnutdannelsen. Ved det universitet som jeg representerer, har man ved en nylig gjennomgang av medisinerstudiet foreslått vitenskapelig kompetanse som et langsgående tema gjennom alle seks år. Universitetet ønsker å tilføre en akademisk tilnærming. Det må jo ikke være sånn at det kartet som finnes innen universitetsverden ikke stemmer med det kliniske terrenget. Kart og terreng må stemme overens. Det vil si at akademi er forenlig med den helsetjenesten som ytes, og bør være en viktig faktor i det bestemmende kraftfelt av ulike påvirkningsfaktorer. Mitt inntrykk er dessverre at de leger som er ambisiøse og ønsker å påvirke helsetjenesten, hekter seg i første omgang på organisatorisk administrasjon eller går i armkrok med kommersielle krefter. Akademisk merittering virker, av en merkelig grunn, ikke å åpne dører til påvirkning av helseaktiviteter. En helsetjeneste uten innebygget kritisk granskning trenger ikke overraskende masse penger, som til dels går til for eksempel medisinbruk, som kan være skadelig.
Det finnes dermed noe som vi innen karkirurgi i Norge kan være stolt av. Vi skjønner det ovennevnte. Vi har startet nasjonale tiltak for å objektivere og kritisk granske carotiskirurgien. Vi gjør det uten å ha et firma bak oss. Vi gjør det uten at vi må. Vi gjør det for at vi vil. Vi viser i praksis at akademi har betydning for vårt fag. Vi aksepterer denne tilnærmingsmåten som en vei, et grunnlag for kvalitet. Hvilke andre land i Europa har gjort noe liknende innen karkirurgi? Vi vet at dette kommer til å følges av nye tiltak som er under diskusjon, og et forskningsutvalg kommer til å etableres. I den tid vi lever i har dette en symbolsk verdi for medisinen som kanskje er langt større enn de funn vi får. Det skal bli interessant å få mulighet å følge denne utviklingen, og det blir ikke en overraskelse om det plutselig kommer sterk motstand utenfra. Dette siden vi går inn med et tungt våpen i det kraftfelt der det bestemmes hvilken helsetjeneste som skal gis. Gjennom årene har slik motstand ofte vært akademiets merkelige måte å bli mottatt på. Underveis skal vi stimulere vår nysgjerrighet og vår glede samt bli stimulert av utfordringene. Hensiktene er enkle: for alle, god jobb, felles verdigrunnlag og bedre helsetjeneste. Se opp; her kommer Norsk akademisk karkirurgi! Fremtiden er vår!
Referanser
- http://www.helse-nord.no/skde/helseatlas/
- https://statistikk.samhandlingsbarometeret.no/webview/
- Peter C: Gøtzsche: Deadly medicines and organised crime. How big pharma has corrupted healthcare. Radcliffe Publishing, St Mark’s House, Shepherdess Walk, London, N17LH, United Kingdom
- Pereira C, Bugalho A, Bergström S, Vaz F, Coitro M. A comparative study of caesarean deliveries by assistant medical officers and obstetricians in Mozambique. Brit J Obst Gyn 1996; 103: 508 – 512
Related Posts
ANNONSER
KURS/MØTER
