ST Knivstikk hals og thorax NU
Denne tekstlinjen på callingen slår en i ansiktet for eksempel klokken 03:14 en fredag i mai. Jeg liker ingen av ordene i tekstlinjen, kanskje med unntak av «og». Linjen betyr at Stort Traumeteam innkalles, det betyr at problemene kan begynne tidlig i alfabetet, det betyr trøbbel og det betyr at trøbbelet kanskje allerede ligger og forblør på traumestua. På vei ned vindeltrappen til akuttmottaket, trappen med den karakteristiske lukten av støv, svette, angst og gulvbelegg, raser tankene gjennom hodet: Hvem har vakt på karkirurgen? Hvorfor gjør jeg dette? Hva var nummeret til kjevekirurgen? Hvor er Tina og Pål akkurat nå? Hvorfor skulket jeg hode-hals-disseksjonen på PKI i Bergen i 1995? Disse og en hel del andre tanker rekker innom bevisstheten før man får på seg blykjolen og blyspisesmekken og trer inn i det tropiske klimaet på traumestua.
Så hvorfor blir denne arbeidssituasjonen likevel til å leve med, ja, til og med direkte appellerende? Det er det selvsagt flere grunner til.
Det er ikke noen operasjonsliste i traumatologi som skal fylles for å bli spesialist i gastrokirurgi. Det er ikke noe krav til hvor mange multitraumatiserte pasienter en skal ha tatt imot. En kunne nesten ledes til å tro at traumatologien var en uvesentlig del av den kirurgiske utdanningen. Likevel er det arbeidet i traumeteamet, etterarbeidet og systematikken rundt traumepasientene som jeg lærte mest av i gruppe-I-tjenesten i gastrokirurgi ved OUS i 2012/13 og det er den erfaringen jeg har fått mest nytte av når jeg nå er tilbake på Sykehuset i Skien som overlege på gastrokirurgen. Jeg hadde min tjeneste på Ullevål og Rikshospitalet og mine personlige refleksjoner blir naturlig nok, preget av det. Ullevål har en særstilling innen traumatologien i Norge, men jeg vil tro de som har hatt sin gruppe-I-tjeneste på andre regionssykehus kan ha gjort seg liknende erfaringer.
833 er stikkordet på Ullevål. Det er et callingnummer, det er betegnelsen på et vaktsjikt bestående av spesialistkompetente gastrokirurger og ortopeder med kursing innen nødkirurgiske prosedyrer, god kjennskap til Ullevål sykehus, som er vurdert og funnet egnet til å fungere som traumeteamledere og det er som en utmerkelse. Beslutningene til teamleder blir fulgt opp. Teamleder kan styre Ullevåls store vaktressurser. Teamleder blir skånet for «uviktige» henvendelser. Det er en ære og et ansvar å få lov til å være teamleder.
En må også være masochist for å trives som teamleder. For selv om teamleders beslutninger blir fulgt opp, betyr ikke det at de ikke kan stilles spørsmålstegn ved etterpå – tvert imot. Det er ingen traumemottak som går så glatt at det ikke kan gjøres enda bedre. Og om morgenen, på traumevisitten og på de ukentlige traumemøtene, skinner retrospektoskopets klare lys. Jeg valgte å se på all kritikk som et ønske om å hjelpe meg, som en gave. Det motsatte av kjærlighet er som kjent likegyldighet og likegyldighet er det ikke mye av på seksjon for traumatologi. Nå kan jeg selvsagt bare snakke for meg selv, andre får finne sine egne overlevelsesteknikker, men jeg opplevde mye kjærlighet på Ullevål.
Det skal heller ikke stikkes under en stol at det er veldig kult å være teamleder. Nyte respekten. Det er en berusende følelse å være der det skjer, hektisk og intenst. En gang iblant kan en ha reddet et liv, andre ganger ikke. Det er ingen opptur høy nok til at en ikke i neste øyeblikk kan lande hardt. Når som helst bryter helvetet løs.
Nå er det heldigvis ikke slik at en står alene med traumepasientene som teamleder. Man har selvsagt traumeteamet og utenfor det også et stort nettverk av traumeinteresserte og -kompetente folk av alle spesialiteter. På Ullevål er det slik at alle «vil ha» traumepasienten og ikke bare «levere en tjeneste». Ortopeder, nevrokirurger, thoraxkirurger, radiologer, karkirurger, kjevekirurger – alle vurderer de traumepasientene i sine egne fora og kommer med tilbakemelding og planer for behandling og tiltak. Tiltakene drøftes med teamleder eller på traumevisittene og nye planer legges. Dette teamarbeidet er selvsagt en stor fordel for traumepasientene, men det er slett ingen selvfølge.
Det tverrfaglige teamarbeidet er en arbeidsform som preger kulturen på Ullevål, ikke bare de kirurgiske, men også de medisinske fagene. En får følelsen av at de fagfolkene en snakker med, heller vil gjøre litt for mye for pasienten, enn litt for lite. Det gjør at det store Ullevål Universitetssykehus, som lett kunne druknet pasientbehandlingen i flytskjema og byråkrati, får et organisk preg kjennetegnet av faglighet og ansvar. Denne teamkulturen er en formidabel styrke for Ullevål og kommer ikke bare traumepasientene til gode, men også andre kritisk syke pasienter.
Selvsagt er ikke alt rosenrødt på Ullevål heller. Noen kan grynte i skjegget at traumatologien stjeler ressurser fra resten av sykehuset og at det store fokuset på traumepasienter kan gå ut over andre pasientgrupper. Mulig det. Andre pasienter nyter godt av kompetansen med kritisk syke som genereres gjennom traumearbeidet, traumepasientene selv nyter i alle fall godt av det, men man kan alltids spørre om det er verdt prisen. Med den bakgrunnen jeg hadde fra Sykehuset Telemark, kjent for hard økonomisk styring, ville det være naturlig å tenke at alle spesialiteter må justere sine faglige ambisjoner innenfor budsjettrammene. Derfor var det befriende å møte traumemiljøet som til de grader satte pasienten i sentrum, for å bruke en klisje, og forventet like mye av alle andre. Traumatologien er jo et faglig flaggskip for Ullevål til forskjell fra på mange andre sykehus. Det er et høyt nivå på fagfolk og forskning. Samtidig drives dette arbeidet av en ikke veldig stor gruppe mennesker, ja, jeg vil kalle dem ildsjeler. For meg var det veldig stimulerende å møte sanne ildsjeler som bokstavelig talt jobbet dag og natt for traumepasientenes ve og vel og som var så usedvanlig på tilbudssiden med råd og hjelp til alle døgnets tider.
Det er også slik at traumefokuset i noen grad går utover den øvrige gruppe-I-utdanningen i gastrokirurgi ved OUS. Som teamleder bruker en mye tid på ortopediske, nevrokirurgiske, etc problemstillinger, på å koordinere, avklare og ringe rundt. En må kanskje forlate en gastro-operasjon på grunn av at et traume er meldt. En går visitt på traumepasientene og ikke gastropasientene. Ved OUS er øvre og nedre gastro lokalisert til Ullevål mens HPB ligger på Rikshospitalet. I de seks månedene mine på HPB-seksjonen, var fortsatt vaktene på Ullevål og det ga en dårligere kontinuitet i tjenesten på Rikshospitalet. Likevel. Det kommer ikke pasienter for pankreas- eller øsofaguskirurgi til Skien, men traumepasientene kommer.
Det er påfallende at det ikke er et krav om traumatologisk kompetanse i spesialiteten i gastrokirurgi utover kurs i ATLS og krigskirurgi som inngår i spesialiteten i generell kirurgi. Traumebehandling er en nøkkelfunksjon for et akuttsykehus og ansvaret ligger oftest på gastrokirurgen. Jeg vil derfor ta til orde for at traumatologi skal inngå som et kompetansekrav innenfor spesialiteten i gastroenterologisk kirurgi.
Hvordan skulle det så gå å komme tilbake til Sykehuset Telemark? I Skien er det ca 500 traumecallinger i året hvorav de fleste er gjelder lettere skader. Men Telemark ligger også såpass langt fra Oslo, har såpass stor befolkning og det er såpass ofte dårlig flyvær at også et ikke ubetydelig antall hardt skadede pasienter kommer til Skien.
Sett med Ullevåløyne er det mye som må gjøres med traumearbeidet i Skien, men det er også veldig mye som fungerer bra. Jeg var ikke den første som kom tilbake til Skien etter å ha vært i traumeteamet på Ullevål og mange hadde tidligere akket seg over alt som måtte gjøres. I møte med dem som driver traumearbeidet til daglig, blir det lett for mye Ullevål mener ditt og på Ullevål gjør de datt, og det kan ødelegge samarbeidsklimaet. Det er en felle en lett kan gå i, å tro at alt skal være slik det er på Ullevål og så prøve å påføre det sitt eget sykehus. Kulturen og systematikken i traumearbeidet på Ullevål er utviklet av mange mennesker over mange år og det vil også andre sykehus trenge. Dessuten er det ikke mange sykehus på Ullevåls størrelse med de fasilitetene og spesialitetene som er der. Det er mye som går an på Ullevål som slett ikke går an på mange andre sykehus.
Samtidig er det veldig mye av det som gjøres på Ullevål som kan gjøres likedan i Skien. Systematikken og effektiviteten i traumemottaket skal være like god i Skien som på Ullevål. ATLS-prinsippene er de samme. Traumestua er ganske lik (hvis vi ser bort fra CT og hybridstue vegg i vegg). Vi skal ha samme tverrfaglige eierskap til traumepasientene.
Så er det noen sider vi må kompensere for i Skien. Vi har færre alvorlige skader enn på Ullevål, derfor må vi øve og kurse oss mer og vi må bruke de alvorlige traumene vi behandler til å lære av på individ- og på gruppenivå. Vi har ukentlige traumeøvelser med simulatordukker eller markører enten for hele traumeteamet eller for teamleder, undersøkende kirurg og anestesilege, hvor vi bruker kasuistikker som er kommet til Skien. Vi begynner med månedlige traumemøter med gjennomgang av siste måneds traumer.
Så er det endelig en hel del som gjøres på Ullevål som vi ikke skal gjøre i Skien. Kunsten er å se hva det er Ullevål skal gjøre og hva det er Skien skal gjøre i den kjeden som begynner med en motorsykkelulykke for eksempel på Gvarv, går via Skien til Ullevål, tilbake til Skien og ender med at en 21 år gammel mann kan skrives ut i live og med minst mulig mén 6 uker senere. Det er umåtelig nyttig å ha sett hele kjeden for å fullt verdsette hvert enkelt ledd, (og her skal jeg ikke falle for fristelsen til å si at den ikke er sterkere enn det svakeste). En ser verdien av det arbeidet som gjøres på de mindre sykehusene når en jobber på Ullevål, og det er lettere å se Ullevåls funksjon når en er tilbake i Skien.
Jeg var slett ingen traumeentusiast før jeg kom til Ullevål. Traumepasientene var som regel uskadde folk som tok opp unødig tid og rom. Samtidig ba jeg ved hver traumecalling en stille bønn som at de skulle være nettopp det, altså uskadde. Ikke misforstå! Jeg ønsker fortsatt at traumepasientene skal være uskadede, men jeg føler meg likevel vesentlig bedre rustet til å ta imot det ukjente og har lært meg å se skjønnheten i et godt traumemottak.
Før min tid på Ullevål, opplevde jeg det som om de der inne ikke stolte på noe annet sykehus til å ta imot traumepasienter. Slik er det altså ikke, men de som jobber med traumer på Ullevål forventer at alle andre også gjør sitt absolutt beste for traumepasientene. Hvis traumepasienten har det best på Ullevål, skal han/hun til Ullevål. Vi i Skien skal gjøre det som trengs for at reisen blir forsvarlig og så effektiv som mulig. Det er likevel slik at langt de fleste traumepasientene som kommer til Skien, har det best i Skien.
Tiden på OUS ga meg svar på mye jeg lurte på. Den ga også svar på mye jeg ikke visste at jeg lurte på, men ikke på alt. Det er fortsatt noen ubesvarte spørsmål.
Hvorfor må røntgenrekvisisjoner skrives på papir, bæres gjennom hele sykehusområdet og legges i en postkasse?
Hvordan kan det være bilder på VG-nett fra en ulykke før den er meldt til sykehuset?
Hva er greia med superundertøy under sykehusklærne?
