Pancreas veier ca 70 g og har både eksokrin og endokrin funksjon. Det insulinproduserende vevet (Langerhanske øyceller) er klustere av celler som til sammen utgjør små mikroorganer med separat blodtilførsel som ligger spredt i bukspyttkjertelen og utgjør 1-2 % av bukspyttkjertelens vekt.
Siden 1983 har Rikshospitalet utført helorgan pancreastransplantasjon, hovedsakelig i kombinasjon med nyretransplantasjon til pasienter med diabetesnefropati. Imidlertid er pancreastransplantasjon et stort kirurgisk inngrep med risiko for til dels alvorlige komplikasjoner.
I og med at det insulinproduserende vevet i pancreas bare utgjør noen få gram av bukspyttkjertelens vekt er det rasjonelt å isolere øycellene fra resten av bukspyttkjertelen og så transplantere disse til pasienten og ikke hele organet.
Øycellevirksomheten ved Rikshospitalet ble startet i 1999 i samarbeid med Uppsala Universitetssykehus. Bruk av vev og celler for transplantasjon til mennesker stiller store krav til dokumentasjon om utstyr, rutiner og reagenser som brukes. Fremstilling av øyceller fra pancreas er en komplisert og ressurskrevende prosess. Etter at bukspyttkjertelen med intakt segment av duodenum er operert ut fra donoren, fraktes den nedkjølt til sentrallaboratoriet for øycellefremstilling i Norden (Uppsala). Overflødig vev dissekeres vekk og pancreas blir så perfundert med kollagenase via ductus pancreaticus. Deretter blir den snittet opp og homogenisert i et «Ricordi chamber». De Langerhanske øycellene blir så separert i en densitet-gradient sentrifuge. En pancreas inneholder omlag 1,5 mill øyceller og vanligvis klarer man å isolere mellom 3-800.000 viable øyceller fra en pancreas. Tre teknikere gjennomfører isoleringsprosessen som tar 5-6 timer. Deretter sendes øycellene tilbake til Rikshospitalet for transplantasjon.
Øycelletransplantasjon er en svært skånsom behandling for pasienten. Selve celleoverføringen skjer via et tynt kateter som ved hjelp av ultralyd blir lagt gjennom leveren til portvenen. Transplantasjonen foregår i lokalbedøvelse og tar vanligvis mindre enn en time. Prosedyren har svært få komplikasjoner og kan i prinsippet gjennomføres poliklinisk.
I 2001 gjennomførte vi den første øycelletransplantasjon i Norge. Pasienten fikk i alt tre øycelleoverføringer og har etter det vært insulinfri. Siden den gang er det foretatt i alt 58 transplantasjoner. Alle transplanterte pasienter inngår i definerte studieprotokoller. Resultatene ett år etter øycelletransplantasjon på verdensbasis er gode, opptil 80 % av pasientene blir insulinfrie, men langtidsresultatene er foreløpig litt nedslående, kun 10 % av pasientene er insulinfrie etter fem år hvis de ikke stadig får påfyll av flere celler. Allogen øycelletransplantasjon krever immundempende behandling og gjentatte transplantasjoner medfører fare for utvikling av antistoffer som kan vanskeliggjøre ytterligere øycelletransplantasjoner eller transplantasjon av andre organer. Selv om nokså få pasienter blir helt insulinfrie ved øycelletransplantasjon, får nesten alle produksjon av eget insulin (C-peptid) som gir bedre blodsukkerkontroll og bedre livskvalitet og reduserer faren for diabetiske senskader.
Det er en betydelig overdødlighet blant unge type 1 diabetikere sammenlignet med normalbefolkningen og det er overveiende sannsynlig at denne overdødligheten er relatert til dårlig blodsukkerkontroll og hypoglykemi med fravær av adrenerge varslingssymptomer. Øycelletransplantasjon er derfor nå etablert behandling for selekterte type 1 diabetes pasienter med svært uregjerlig blodsukker på tross av optimal insulinbehandling («brittle diabetes»). Behandlingen er spesielt godt egnet for pasienter med lavt insulinbehov i forhold til kroppsvekt.
Parallelt med oppbyggingen av den kliniske øycellevirksomheten etablerte vi et eksperimentelt øycellelaboratorium ved Institutt for Kirurgisk Forskning, Rikshospitalet. Laboratoriet har 4 forskere og dyreteknikker. I tillegg er en rekke andre fagpersoner med og utvikler laboratoriet videre. Den første doktorgraden fra virksomheten ble publisert i 2009 og flere kommer de nærmeste årene.
Per år er det 30-40 nye pasienter i Norge med svært ustabil diabetes og med så dårlig livskvalitet at de vil kunne profittere på øycelletransplantasjon. Med dagens donasjonsrate (30 per million innbyggere) vil vi kunne transplantere alle disse pasientene.
Celleterapi er en ung og voksende medisinsk disiplin og resultatene etter øycelletransplantasjon bedrer seg stadig. Etter hvert er det sannsynlig at donortilgangen vil være en begrensende faktor for transplantasjonsvirksomheten. Internasjonalt er det derfor er det stor forskningsaktivitet med tanke på å finne alternative øycellekilder. Mange muligheter diskuteres utprøver som f. eks bio-artifisielle cellelinjer, genmodifiserte celler, stamceller og xeno-celler fra svin. De siste årene er det kommet flere lovende rapporter om bruk av øyceller fra gris. Rikshospitalet har bygget opp kompetanse som gjør det mulig å delta i dette forskningsarbeidet i fremste rekke med målsetting om å finne kurative behandlingsalternativer for type 1 diabetes.
