Tema i denne utgaven av ”Kirurgen”
er kirurgisk behandling av lungetumores
men ettersom disse er relativt
sjeldent forekommende hos barn i
forhold til andre thorakale lidelser, har
vi valgt å inkludere kirurgisk behandling
av også non-maligne lidelser. Av
disse er medfødte lungeanomalier,
øsofagusatresi, medfødt diafragmahernie,
skader, infeksjoner og brystveggsdeformiteter.
Svulster
Mediastinum er hyppigste lokalisasjon
for intrathorakale svulster hos barn. Det
dreier seg om et spektrum av tilstander
varierende fra medfødte, benigne cyster
til både solide og cystiske maligne
tumores, eksempelvis bronkogen cyste,
lymfangiom, teratom, nevroblastom og
lymfom.
Symptomatologien varierer avhengig
av lokalisasjon. Slike svulster kan bl. a.
gi respirasjonsbesvær som kan være
kritisk p.g.a. luftveiskompresjon. Av
og til påvises tilstanden ved prenatal
ultralydundersøkelse. Behandlingen er
enten kirurgisk alene eller kombinert
operativ og medikamentell i form av
kjemoterapi. For detaljer vedrørende
disse behandlingsformer henvises til
spesiallitteratur.
Bilde 1. Kongenital cystisk adenomatoid lungemalformasjon (CCAM). Akutt operasjon hos nyfødt p.g.a. respirasjonsbesvær. Venstre underlapp er gjennomsatt av store, luftfylte cyster og hernierer ut gjennom thorakotomien.
Medfødte lungeanomalier CCAM
Kongenital cystisk adenomatoid
lungemalformasjon (CCAM) og
lungesekvester er utviklingsanomalier
som vanligvis affiserer bare en
lungelapp. Anomaliene påvises ofte
ved fosterundersøkelse med ultralyd,
og prenatal diagnose er nyttig ved
disse tilstandene. Spesielt CCAM kan
forårsake alvorlige problemer for fosteret.
Ekspansjon av en CCAM med en eller
flere store cyster kan bl.a. komprimere
de friske lungelappene og resultere i
lungehypoplasi. Videre kan mediastinal
overskyting med kompresjon av vena
cava og hjertet føre til hydrops føtalis.
Hindret svelging av fostervann kan
forårsake polyhydramnion.
Ved hjelp av ultralyd kan man overvåke
utviklingen, og i enkelte tilfelle vil
man i fostermedisinsk regi kunne
foreta prenatal intervensjon for å
redusere de skadelige patofysiologiske
effektene. Drenasje av væskeholdige
cyster, enten i form av punksjon og
aspirasjon eller perkutan innleggelse av
thorakoamnionalt kateter som drenerer
intrathorakal væske ut i fostervannet, er
det som er mest aktuelt.
Ved større CCAM eller sekvester
der ultralydfunnet gir grunn til å
anta at det foreligger risiko for
respirasjonsproblemer etter fødselen,
bør barnet fødes på et sykehus der man
har nyfødtkirurgisk behandlingsmulighet
da snarlig operativ inngripen i form av
thorakotomi med reseksjon av patologisk,
romoppfyllende lungevev kan bli
nødvendig.
Noen ganger blir de påviste lungeanomaliene
mindre i løpet av svangerskapet.
I slike tilfelle vil barnet vanligvis være
symptomfritt etter fødselen og rtg. thorax
kan vise normalt funn. Man bør da i
løpet av de nærmeste måneder foreta
computertomografi (CT) og eventuelt
MR som vanligvis vil vise forandringer
som ofte ikke fremkommer ved vanlig
røntgenundersøkelse.
Asymptomatiske CCAM og sekvester
bør også fjernes fordi de kan føre til
problemer senere i form av f. eks.
lungeinfeksjoner. I sekvester kan det
dessuten være så stor blodgjennomstrømning
med arteriovenøs shunting
at det kan gi hjertebelastning. Ved
ubehandlet CCAM foreligger det risiko for
malignitetsutvikling senere i livet.
Bilde 2. Pleuraempyem med begynnende organisering. Bilde tatt under thorakoskopi.
Medfødt diafragmahernie
Medfødt diafragmahernie er en annen
medfødt utviklingsanomali som affiserer
lungene. Ved denne tilstanden foreligger
det en medfødt defekt i diafragma, i
de fleste tilfelle på venstre side. Dette
medfører herniering av bukorganer
til thoraxhulen og varierende grad av
lungehypoplasi. Dette fører som regel til
kritisk respirasjonsbesvær etter fødselen.
Hvis tilstanden er diagnostisert prenatalt,
bør disse barna overføres in-utero til et
barnekirurgisk senter og fødes der, slik
at nyfødt-intensivbehandling kan startes
umiddelbart etter forløsning. Operativ
korreksjon skal ikke foretas akutt. Først
behandles barnet med respirator, og etter
stabilisering og optimalisering av lungeog
hjertefunksjon utfører man inngrepet
som består i laparotomi, reposisjon
av hernierte bukorganer og lukning av
diafragmadefekten.
Den preoperative stabiliseringsperioden
strekker seg som oftest over noen
dager. Selv ved optimalisert behandling
er mortaliteten ca 30% hos barn med
prenatal diagnose eller som har alvorlig
respirasjonsbesvær i løpet av første
levedøgn.
Øsofagusatresi
Øsofagusatresi er en av de sentrale
kongenitale misdannelser innen
nyfødtkirugien. Tilstanden innebærer en
medfødt obstruksjon av spiserøret, og
det er flere varianter. Omtrent halvparten
av pasientene har andre medfødte
anomalier av varierende alvorlighetsgrad.
Ved den vanligste formen for øsofagus-
atresi som forekommer i 85% av
tilfellene, er proksimale del av spiserøret
blindt endende. Den distale del har
forbindelse til nedre del av luftrøret i form
av en side-til-ende trakeoøsofageal fistel.
Ved den nest hyppigste varianten er det
ingen forbindelse til luftrøret. Avstanden
mellom de to delene av spiserøret er
ved denne formen oftest lengre enn ved
den hyppigst forekommende anomalien.
Dette har stor betydning for valg av
metode for kirurgisk korreksjon.
Hvis det foreligger trakeoøsofageal fistel,
blir barnet operert i løpet av de første par
levedøgn med høyresidig thorakotomi,
lukning av fistel og anastomose mellom
de to endene av spiserøret. Hvis det ikke
er fistel til luftrøret, får man vanligvis
ikke anastomosert primært p.g.a. for lang
avstand mellom endene. Behandlingen er
i i slike tilfelle adskillig mere komplisert
og langtrukken. Dette er oftest en
formidabel behandlingsmessig utfordring
og det finnes en rekke forskjellige
operasjonsmetoder.
Postoperative komplikasjoner ved
øsofagusatresi er gjerne knyttet til
anastomosen, enten tidlig postoperativt
i form av lekkasje, eller senere i
forløpet som striktur eller residiv av
trakeoøsofageal fistel.
På lengre sikt kan pasientene
ha varierende grad av spise- og
svelgvansker, noe som oftest skyldes
nedsatt motorikk i spiserøret, men alt i alt
er langtidsresultatene av behandlingen
gode.
Figur 3, 4 og 5. Stort teratom i fremre mediastinum hos 4 år gammel pike. Det ble utført hasteoperasjon p.g.a. kritisk respirasjonsbesvær grunnet trakeal kompresjon. Rtg. thorax viser et betydelig breddeforøket mediastinum. Operasjonen ble utført vis median sternotomi og viser før reseksjonen en stor tumor i mediastinum og etter fjerning av tumor hvor det ble gode plassforhold.
Thoraxskader
Thoraxskader hos barn behandles
hovedsakelig etter de samme
retningslinjer som hos voksne. Det er
imidlertid spesielle forhold som gjør seg
gjeldende hos barn:
• Thoraxveggen er mykere og mere
ettergivelig enn hos voksne. Ved
traumer kan det derfor foreligge
alvorlige intrathoracale skader selv om
det ikke påvises costafrakturer.
• Mediastinum er mere mobilt, noe som
øker faren for alvorlig overskyting ved
trykkpneumothorax.
• På grunn av trangere anatomiske
forhold tettes luftveiene lettere til av
blod, oppkast, løse tenner etc.
• Tilskadekomne barn svelger ofte mye
luft og kan ha en massiv dilatasjon av
mavesekken med høystand og nedsatt
bevegelighet av diafragma til følge.
Nedleggelse av nasogastrisk sonde for
avlastning er derfor viktig.
• Costafrakturer hos småbarn, spesielt
multiple frakturer og eventuelt i ulik
tilhelingsfase, kan være tegn på
barnemishandling.
Pneumothorax
Spontanpneumothorax er uvanlig
hos barn og forekommer helst hos
tenåringer. Behandlingen følger samme
retningslinjer som hos voksne. En liten,
stabil, traumatisk pneumothorax krever
ikke nødvendigvis drensinnleggelse,
bortsett fra hvis barnet skal
respiratorbehandles.
I forbindelse med respiratorbehandling
av nyfødte, spesielt premature,
oppstår det ikke sjelden pneumothorax
med behov for innleggelse av dren.
Ved pneumothorax hos nyfødte og
spebarn er viktige differensialdiagnoser
mediastinal pneumothorax som vanligvis
ikke skal drenbehandles, medfødte
lungeanomalier og diafragmahernie.
Drensdimensjon for innleggelse av
thoraxdren hos barn er gjengitt i tabell 1.
Pleuraempyem
Hyppigste årsak er pneumoni. Det er
viktig å fjerne eksudatet. Hvis ikke,
fører det gjerne til et langtrukkent
sykdomsforløp før man får sanert
infeksjonen. Videre vil eksudatet
organiseres, noe som kan føre til pleural
arrdannelse med restriktiv innskrenkning
av lungefunksjonen til følge.
De første 24-72 timene er væsken
tyntflytende og kan fjernes med enkel
drenasje. Etter få dager vil det p.g.a.
fibrinutfelling og sammenklebing
dannes puss- og væskelokulamenter i
pleurahulen som ikke lar seg evakuere
med vanlig drenasje.
Ved operativt debridement, fortrinnsvis
thorakoskopisk før eksudatet etter en til
to uker går over i organiseringsfasen,
kan man få tømt pleurahulen effektivt
og således forkorte sykdomsforløpet og
redusere risikoen for sekvele.
Brystveggsdeformiteter
Ved uttalte grader av traktbryst og
fuglebryst kan det være aktuelt med
operativ korreksjon. Indikasjonen er
som regel kosmetisk, noe som hos disse
pasientene kan være tungtveiende.
Operasjonen ved traktbryst innebærer
bruk av en metallskinne som bøyes til og
plasseres på tvers baktil for sternum, ut
gjennom et intercostalrom parasternalt
på hver side og utenpå costae lateralt
slik at deformiteten rettes opp og
holdes i korrigert stilling. Det benyttes
kun små hudsnitt og inngrepet gjøres
thorakoskopisk assistert. Det foretas
ingen osteotomi eller fjernelse av
costalbrusk slik det ble gjort ved tidligere
benyttet åpen metodikk. Metoden (NUSS’
prosedyre) er tidligere omtalt i Kirurgen[1].
Korreksjon av skjemmende fuglebryst
innebærer blant annet fjernelse av
costalbrusk. Dette medfører risiko for
veksthemning av thoraxskjelettet hos
individer i vekstfase, og pasienten bør
derfor være utvokst før operasjonen
gjøres.
Referanser
1. Solberg S. Minimalt invasiv behandling for traktbryst.
Kirurgen /07.
