Tom Mala
Hvorfor gjør man fedmekirurgi? Mange mener man bør kunne håndtere egen vekt på annen måte. Risstad og Jakobsen gir i sitt innlegg i dette nummeret av Kirurgen betraktninger omkring dette. Omtalen av endringene i høyde i nyere tid er interessant i forhold til årsaker også til fedme. Forklaringsmodeller som kun inkluderer energiinntak og forbruk kombinert med viljestyrke, blir for enkle i forståelsen av sykelig fedme, som også bør ses i sammenheng med arv og miljø – og en fysiologi vi ikke kjenner godt nok.
Omkring 2% av den voksne befolkningen kan ha utviklet sykelig fedme. Sykelig fedme medfører ofte diabetes, hypertensjon, dyslipidemi, søvnapnoe og problemer relatert til vektbærende ledd. Det er øket risiko for enkelte kreftformer, kardiovaskulær sykdom og død. Levetiden kan forkortes med flere år. Mange utvikler følgetilstander i ung alder. Livskvaliteten påvirkes ofte negativt og mange opplever stigmatisering i dagliglivet og i jobbsammenheng – enkelte også i helsevesenet.
Det er i samfunnets interesse å redusere sykelighet og plager relatert til fedme. Forebygging er mest naturlig. En utfordring i behandlingen er at diett og livsstils intervensjoner ikke virker tilfredsstillende for mange på sikt. Dette er likevel tiltakene de fleste benytter. Mange er eksperter i slanking der 20-30 kg kommer og går – og kommer igjen! Med og uten profesjonell hjelp.
Det er i denne konteksten fedmekirurgien bør leses som et alternativ for noen. Fedmekirurgi medfører betydelig vekttap – også på sikt. Positive effekter på flere følgesykdommer som diabetes, og på livskvalitet er godt dokumentert.
Det foreligger indisier på at kirurgi for sykelig fedme kan redusere mortalitet sammenlignet med ikke å bli operert. Det er imidlertid behov for bedre dokumentasjon på lang sikt og helst fra kontrollerte studier. Alle endepunkter er det kanskje likevel ikke realistisk å få evaluert i randomiserte studier.
Fedmekirurgien har negative sider. Komplikasjoner og bivirkninger forekommer. Det er utfordringer knyttet til dette. Gallesten, ileus, smerter, anemi og gastroøsofageal refluks er noen eksempler. Hvordan fedmekirurgiske metoder har vært innført kan diskuteres. For eksempel benyttes ”gastrisk sleeve” i stort omfang globalt før effekter på bl.a. gastro-øsofageal refluks er etablert. Det er behov for bedre dokumentasjon av bivirkninger av fedmekirurgi. Kriteriene for bruk av fedme-kirurgi i dag er kanskje ikke gode nok i valg av hvem som vil profittere best på behandlingen.
Kunnskapssenteret etterlyste i 2014 dokumentasjon av behandlingen (fra kontrollerte studier) på lang sikt. Stadig flere dokumenterer langtidsresultater av behandlingen. Et nasjonalt register for fedmekirurgi ble grunnlagt i 2015 på initiativ av Villy Våge. Registeret kan vi håpe vil bidra til styrket dokumentasjon. Vi kan også håpe at miljø som benytter annen behandling enn kirurgi vil rapportere langtidseffekter av disse. Denne dokumentasjonen synes i dag mangelfull.
Jeg håper dette nummeret av Kirurgen kan bidra til økt forståelse for rasjonale for fedmekirurgien, for hvordan den drives, for enkelte kontroverser og for positive og negative effekter av behandlingen. Jeg ønsker også å takke alle forfatterne som har bidratt!
