Morten Hagness
Organtransplantasjon er i stor grad et lag- og nettverksarbeid. Virksomheten krever samarbeid og kontinuerlig kontakt mellom mange instanser innad i Oslo Universitetssykehus. Videre er det betydelige arbeidet som legges ned ved donorsykehusene helt avgjørende for donasjonsvirksomheten. Nettverket av fagfolk innen forskjellige disipliner som utreder og følger opp pasientene i hele Norge er nøkkelen til å få transplantasjonsvirksomheten til å fungere. Utover landets grenser er samarbeidet i Skandiatranspant fruktbart og bidrar til effektiv anvendelse av organer i hele Norden, i tillegg til betydelig forskning og utvikling.
De fleste kirurger vil komme i kontakt med organtransplanterte pasienter. Det er gjennomført over 11000 transplantasjoner i Norge. Alle organtransplanterte pasienter har gjennomgått større operative inngrep og står på immundempende medikamenter De har alle en grunnsykdom og ofte komorbiditet. Dette er en stor pasientgruppe med endret anatomi og fysiologi. Vanlige problemstillinger for sykehusleger i møte med denne gruppen er spørsmål om hvordan og hvor man skal utføre kirurgisk behandling av transplanterte pasienter. Man kan ha pasienter med behov for nytt organ eller transplantasjonskirurgisk intervensjon, eller man kan man bli involvert i prosessen rundt potensielle organdonorer. For alle disse spørsmålene er svaret: Kontakt og dialog med transplantasjonsmiljøet på Rikshospitalet! En god del operative inngrep kan gjøres lokalt på disse pasientene, men man bør forhøre seg med fagmiljøet på Rikshospitalet først. Når det gjelder indikasjon for transplantasjon og hvilke donorer vi aksepterer er dette i høyeste grad noe som er i endring og utvikling, og vi vil heller ha en telefon for mye enn en for lite. I dette nummeret av Kirurgen ønsker vi å vise en del av utviklingen som pågår i miljøet nå og samtidig gi en mer utførlig beskrivelse av kirurgien vi driver. Vi har også viet plass til hva man skal tenke på som kirurg i møte med disse pasientene.
Det er en egen artikkel om levertransplantasjon for kreft. Fra å være i miskreditt på 1990 tallet har kreftdiagnosene utviklet seg til samlet å bli den hyppigste indikasjonen for levertransplantasjon, med hepatocellulært karsinom som den vanligste. Siden november 2006 har vi transplantert 52 pasienter i forskjellige protokoller for kolorektale metastaser. Dette er den desidert største serien i verden og vi har flere protokoller for levertransplantasjon av disse pasientene. Resultatene er gode og kan forbedres med ytterligere pasientseleksjon, men utfordringen er tilgangen på donororganer. Vi har nylig tatt i bruk donorer med graft som vi ellers ikke ville akseptert, og det er utviklet en unik prosedyre over to seanser hvor vi transplanterer et lite splitt graft til voksen pasient med kreft. Dermed unngår man påvirkning av ventelisten.
Transplantasjonsmedisinen kan sies å være et offer for egen suksess – større grupper pasienter har vist seg å ha nytte av transplantasjoner og tilgangen på donororganer er en kontinuerlig utfordring. Det er en egen artikkel om trender innen donasjon. Vi tar i bruk flere grupper donorer og skreddersyr i høyere grad til hvem vi gir organene; hverken kreft i sykehistorien, virale hepatitter eller høy alder er i seg selv diskvalifiserende for organdonasjon. Et spennende prosjekt i Oslo er bruken av donorer etter hjerte og åndedrettstans – DCD. Forutsetningen for organdonasjon har siden begynnelsen av 1970 tallet vært opphørt hjernesirkulasjon, for en del potensielle donorer oppnår man imidlertid ikke dette. Med DCD har får man benyttet flere organer som ellers ville gått til spille.
Ellers har vi fokusert på det kirurgisk tekniske på hovedområder som multiorganuttak, nyre-, lever- og pankreas transplantasjon. På flere av feltene har det skjedd betydelig kirurgisk utvikling siste årene; ny teknikk for barnenyretransplantasjon, økt bruk av splitt lever og introduksjon av donasjon med levende giver for levertransplantasjon for å nevne noe. Både helorgan pankreas transplantasjon og øycelle transplantasjon har seilt opp som solide programmer både klinisk og forskningsmessig og er viet hver sin artikkel. Ellers har vi tatt for oss en artikkel om benkekirurgi og autotransplantasjon av nyre som eksempel på annen bruk av transplantasjonskirurgiske teknikker.
Jeg håper at vi med dette får formidlet noe av alt det spennende som for tiden foregår innenfor den abdominale transplantasjonskirurgien og at artiklene faller i smak for Kirurgens lesere.
