“The lost generation”

Under sitt innlegg på jubileumssymposiet under Kirurgisk høstmøte uttalte avdelingsoverlege ved Plastikk-og håndkirurgisk avdeling ved UNN og leder i spesialistkomiteen i plastikkirurgi Erling Bjordal: ”Vi har mistet en hel generasjon plastikkirurger”, hvoretter han viste til ”flukten” til det private. Som representanter for dem som forsvant føler vi at det kan være på sin plass å tilkjennegi hvordan vi ser på situasjonen. Bjordal etterlyser en betydelig oppbygging av plastikkirurgien og en strengere prioritering. Vi mener vi tok konsekvensen av denne manglende oppbygningen og prioriteringen av vårt fagfelt allerede for over 10 år siden, og startet privatisering av deler av den kirurgiske virksomhet.

 

Bakgrunnen

Vi startet vår private kirurgiske virksomhet ved tusenårsskiftet. Av forskjellige grunner følte vi at vår situasjon innen det offentlige system hadde blitt svært vanskelig, og vi så blant annet at vårt fag hele tiden var en salderingspost både faglig og økonomisk. Våre arbeids-og avspaseringsavtaler på sykehuset hadde tidligere muliggjort arbeid utenfor sykehuset i fritiden, og der hadde vi sett hvordan vi kunne effektivisere den operative virksomheten. Ved å sette kirurgen i sentrum og optimalisere hans / hennes arbeidsforhold kunne vi levere kvalitetsoperasjoner innenfor rammer man bare kunne drømme om innenfor våre vanlige sykehusavdelinger. Vi tok også med oss våre erfaringer tilbake i sykehusavdelingene, og følte at denne erfaringsutveksling var av verdi. Da våre muligheter for å arbeide utenfor vår faste sykehusavdeling ble forsøkt stoppet, følte vi at vi ikke hadde noe valg. Vi måtte prøve å etablere noe selv. 

Starten

Å begynne en privatklinikk kan være et risikabelt prosjekt. Vi måtte initialt basere inntjeningen på ren kosmetisk kirurgi. I tillegg gav vi et tilbud til pasienter som var lavt prioritert innenfor offentlig sykehus (for eksempel brystreduksjoner og bukplastikker) og derfor bare fikk tilbud om plass på endeløse ventelister innenfor det offentlige system. Vi begynte med en operasjonsstue og en liten postoperativ oppvåkning inne i en tannhelseklinikk. Vi var to plastikkirurger og en øre-nese-halskirurg, to operasjonssykepleiere (en dobbeltutdannet anestesi- / operasjonssykepleier) og en sekretær. Anestesiservicen ble dekket av velvillige sykehuskolleger på ukesbasis. Vi følte at vi kompenserte de begrensede ytre rammer med en voldsom entusiasme som ble pasientene til del. Dette førte til en stadig økende strøm av pasienter, som vi følte at vi gav et utmerket tilbud som de visste å sette pris på.

Liberalisering av privat sykehusdrift

I 2002 skjedde det en politisk utvikling i synet på privat virksomhet som gjorde at vi følte at vi burde sondere muligheten for å søke sykehusstatus. Bakgrunnen var at vi ønsket å ha muligheten til å operere ”tyngre” pasienter og tilby overnatting. Overraskelsen var stor da vi fant at det egentlig ikke fantes godt definerte kriterier for hva et sykehus egentlig var. Etter å ha innhentet nødvendig grunnlagsmateriale fra Helsedirektoratet, sendte vi våren 2002 inn en søknad om sykehusgodkjenning med 4 senger. Dette ble gjort parallelt med arbeidet med å planlegge og bygge ny skreddersydd klinikk. Med unntak av at fylkeslege ønsket en liten presisering av forhold i søknaden sommeren 2002 hørte vi ingenting før sykehusgodkjenningen fra Helsedirektoratet plutselig kom i posten en onsdag i oktober 2002. Vi ble umiddelbart litt perplekse og tenkte at vi kunne vente til påfølgende mandag med å vurdere hvilke konsekvenser dette ville få for oss og vårt arbeide. Torsdag, altså dagen etter at søknaden var mottatt, ringte Helse Øst og lurte på om vi ville delta i en anbudskonkurranse om offentlige prosjekt. Dermed var vi i full gang…..

Hva har vi gjort? Har vi bare ”skummet fløten”?

Vi har hele tiden tenkt at vi skulle prøve å være et verdifullt supplement til de offentlige sykehusavdelinger. Tanken var å levere volum av vanlige operasjoner der det offentlige hadde ventelister. Vi har deltatt i anbudskonkurranser og oppnådd avtaler som tidvis har vært utfordrende. 

Brystreduksjonsplastikker

En av våre første avtaler i 2002 var å operere overvektige med behov for store brystreduksjonsplastikker på oppdrag fra trygdeetaten. Disse pasientene var i ferd med å falle utenfor vanlig arbeidsliv på grunn av rygg- og nakkesmerter. Ingen offentlig avdeling ville ta på seg operasjonene. Pasientene veide fra 100 til 118 kilo og brystvevet som ble fjernet veide mellom 3,0 og 4,2 kilo. Alle pasientene vi opererte returnerte til vanlig jobb etter operasjonene.

Plastikker etter fedmeoperasjoner

Vi har påtatt oss å operere pasienter etter fedmeoperasjoner og justert hudoverskudd selv om de ikke har oppnådd de ”magiske” BMI grenser satt ved offentlige avdelinger. Disse operasjonene har selvsagt vært foretatt i samarbeid med dem som har utført fedmeoperasjonene. Den største bukplastikken vi opererte dagkirurgisk fikk fjernet 5,2 kilo hud og fett.

Brystkreftrekonstruksjoner

Vi har utført brystkreftrekonstruksjoner med proteser og ekspandere. I denne pasientgruppen har vi aldri ”tenkt økonomi”. I vårt siste anbud opererte vi ekspanderpasientene med tap. Ekspanderen vi brukte kostet kroner 13700,-. Helse Sør-Øst betalte knappe kr 15000,- for hele rekonstruksjonen. Dette dekket vurdering, operasjon og samtlige ekspanderpåfyllinger med alt utstyr. 

Antall operasjonspasienter

Operasjonsvolumet har vært betydelig. I 2007 opererte tre plastikkirurger 270 offentlig finansierte brystreduksjoner og rundt 280 offentlig finansierte bukplastikker. Dette var rundt 15 % av alle operasjoner på disse områder gjort med offentlig finansiering i Norge det året. 

Parallelt har vi hele tiden opprettholdt et privat tilbud for ikke å bli for avhengig av offentlige avtaler. De privatfinansierte operasjonene har skaffet oss et nødvendig økonomisk spillerom som vi har brukt blant annet til å bygge ut vår virksomhet. Dette ble vår redning i 2010. I desember 2009 fikk vi beskjed at vårt 8-årige samarbeid med Helse Sør-Øst skulle slutte 01.01.2010 fordi de fant at vi var for dyre i anbudskonkurranse. Vi måtte umiddelbart reorganisere og fokusere på det private marked, med relativt store personalmessige konsekvenser. 

Konsekvensen av stor pågang

I 2006 var arbeidspresset betydelig og økende. Kombinasjonen av å skulle administrere en middelsstor norsk bedrift med personalansvar og alt annet som følger med i tillegg til å være sentrale i produksjonen begynte å føles tyngende. I tillegg var vi sterkt involvert i driften av vår ”søsterklinikk” i Stavanger, som vi hadde vært med å starte over noenlunde samme lest som klinikken i Oslo i 2002. Vi følte et sterkt behov for å profesjonalisere forretningsdriften og ledelsen. Vi søkte derfor profesjonell hjelp, og etter en del sonderinger fikk vi kartlagt mulighetene. Mest fristende virket muligheten av å finne andre likeverdige partnere og sammen stifte et selskap med ”større muskler”. Vi fikk hjelp av et ”Private Equity” selskap som hadde de nødvendige økonomiske ressurser i et av sine fond. Initialt ble 5 klinikker med samme forretningside, alle startet av plastikkirurger fra ”the lost generation”, samlet rundt bordet. Etter forhandlinger der alle bidro positivt, så Teres Medical Group dagens lys sommeren 2007. Vi hadde klart det kunststykke å samle alle interesser under en paraply, og etablere et selskap der kirurgene var garantert medinnflytelse på egen arbeidsplass gjennom eierskap. 

Hva gjør vi nå?

Vårt nye selskap, Teres Medical Group, har raskt utviklet seg videre. Med ny profesjonell ledelse og større økonomiske muskler var mulighetene tilstede for ekspansjon. Vi har funnet likesinnede klinikkeiere i Norge, Sverige og Danmark og inkorporert dem i virksomheten. Man har aldri forlatt ideen om at kirurgene skal ha medinnflytelse og i dag eier fortsatt de aktive eierne (les kirurgene) over 50 % av selskapet. Vi har utvidet virksomheten innenfor flere ulike felt og utførte i 2010 over 25.000 kirurgiske inngrep innen de ulike operative fagfelt. Innen vårt primære område, plastikkirurgi, utførte vi i Norge rundt 10.000 operasjoner. Vi hadde i Norge 19 spesialister i plastikkirurgi tilknyttet våre klinikker / sykehus. Teres som helhet kommer i 2011 til å omsette for mellom 500 og 600 millioner kroner. 

Konklusjon

Dette livstegnet fra det som avdelingsoverlege Bjordal, UNN, karakteriserte som ”generasjonen man mistet” er ikke ment som en klagesang. Vi lever i beste velgående og driver kirurgiske produksjonsenheter til beste for våre pasienter, med eller uten avtaler med det offentlige. Realiteten er at våre klinikker i dag leverer en betydelig del av all den plastikkirurgiske virksomhet som drives i Norge i dag. Av den grunn vil vi istedenfor å karakterisere oss som ”den generasjonen plastikkirurger man mistet” heller bli sett på som den generasjonen som skapte et alternativ – til beste for dem vi faktisk er satt til å tjene, nemlig pasientene.