Peyronies sykdom – medikamentell og kirurgisk behandling

Tilstanden er oftest selvbegrensende, og debuterer ofte med ereksjonssmerter en periode før selve kurvaturen oppstår. Smertene varer sjelden mer enn 12 mnd. (3), og forsvinner ofte i løpet av de første 6 månedene. Kurvaturen er forbigående hos 13 % av pasientene, konstant hos 47 %, og progressiv hos 40 % (3).

En andel av pasientene utvikler også erektil dysfunksjon (ED), noen studier indikerer ED i 20-54 % (4). Sykdommen er en betydelig psykoseksuell belastning hos opptil 63-77 % av pasientene (5, 3), og medfører ofte inter-personelle problemer med partner, som også ofte selv kan få psykoseksuelle problemer (6). Selve krumningens plassering kan variere. En studie av Kadioglu indikerer

46 % dorsal, 29 % lateralt og 25% ventral krumning. 15 % av pasienter med erektil dysfunksjon (ED) hadde kurvatur, men var ikke klar over dette selv. 43 % av pasientene hadde mindre enn 30^o kurvatur (7). Graden av kurvatur er avgjørende for behov for tiltak. Det synes å være enighet om at kurvatur under 30^o sjelden trenger korreksjon(8). Ved økende kurvatur øker behovet for korreksjon, avhengig av pasientens tumescens er intakt, anatomiske forhold hos partner mm. De fleste med kurvatur over 60^o trenger korreksjon (8).

 

Sykdommen har sitt navn fra Francois de la Peyronie (1678-1747), som beskrev tilstanden i 1743 (9) hvor han anbefalte behandling med kvikksølv. Tilstanden har imidlertid vært kjent siden keiser Heraclius tid (10) og ble omtalt som Peyronies sykdom først noe senere av Abernethy i 1828. Han er også den første som knytter tilstanden til Dupuytrens kontraktur og atypisk arrvevsdannelse (11). I middelalderen trodde man deformering av penis var djevelens verk og et sikkert kjennetegn på hans hjelpere. Dette er illustrert i flere verk fra middelalderen, bl. annet Botticellis illustrasjoner til Dantes Inferno (1481) og Albrecht Dürers Das Meerwunder fra 1498 (Figur 2). Man kan fortsatt finne referanser til penisdeformering og onde krefter i moderne stykker som f. eks. filmen ”Heksene i Eastwick” (“….his d**k is bent the wrong way”).

En rekke publikasjoner på 1800- og 1900-tallet lanserte ulike teorier om sykdommens årsak. Van Buren hevdet i 1874 at tilstanden skyltes manglende seksuell iver hos kvinnen (”annoying resistance”), noe også Wesson hevdet så sent som i 1942. Samme år publiserte Bidgood en artikkel der han beskrev økt forekomst av PD hos forbrente flyvere som hadde fått infusjon i penis’ dorsale vene (11).  Studien indikerte en sammenheng mellom PD og lokal traumatisering. Senere har man funnet en viss sammenheng mellom PD og ekstreme seksuelle øvelser, ”faux pas de coite” (12), men det er også beskrevet at mindre traumer under normalt coitus kan utløse sykdommen (13). Imidlertidig har de fleste pasienter med PD ikke anamnese på traume mot penis (1). Sykdommen har trolig multifaktoriell årsak (14). Det er funnet mulig sammenheng mellom PD og Dupuytrens kontraktur (15), diabetes mellitus (16), og psoriasis (17) noe som indikerer en mulig autoimmun tilstand.  Funn av økte nivåer TGF-ß1 (18) og økt forekomst av HLA-B27 (19) styrker ytterligere teorien om en autoimmun etiologi.

En utbredt oppfatning i dag er at tilstanden skyldes unormal reparasjonsprosess etter normale hverdagstraumer som medfører fibrose og kontraktur, ikke ulikt Koebner fenomenet (20).

Mannens penis (Figur 3) er konstruert slik at den mangler lengdefibre langs corpus spongiosum (21) slik at denne kan ekspandere under ejakulasjon (19). Dette muliggjør dorsal knekkdannelse pr. coitam (19), noe som kan gi blødning ved sentrale septums dorsale feste (22). Dette er en normal tilstand hos de fleste menn, men hos pasienter med PD oppstår en patologisk deponering av kollagen (23).

Fibroblaster finnes normalt i det subkutane vev i tensjonsfrie omgivelser de fleste steder i kroppen. Ved et traume vil endret tensjon i vevet som omgir fibroblastene aktivere disse, som differensieres til myofibroblaster med evne til kontraksjon (24). Myofibroblastene produserer kollagen og TGF-ß1, induserer kontraksjon, trekker sårkantene sammen, og produserer nye strukturelle proteiner til den opprinnelige tensjonsgrad i vevet er gjenopprettet (24). Når normal tensjon er oppnådd, løsnes myofibroblastene fra sine kollagenfester og går i apoptose (25). Normaltilstand er dermed oppnådd.

Ved PD oppnås trolig aldri normaltilstand (Figur 4). Myofibroblaster, som normalt ikke finnes i tunica albuginea, utgjør over 20 % av fibroblastene i plakk fra PD (26). Disse myofibroblastene fortsetter å produsere arrvev og opprettholder kontraksjonen uten å gå i apoptose (27). Denne forklaringsmodellen er grunnlaget for nyere medikamentell behandling av PD med kollagenase (28).

Behandlingen av Peyronies sykdom gjennom historien har vært fantasifull og preget av manglende kunnskap om tilstandens årsak.  Lokalbehandling med kvikksølv, arsenikk eller melk har vært forsøkt med lite hell (29). Det samme gjelder motivasjon av partner (30), elektrisk strøm, radioaktiv stråling og hypertermi (29).

Man vil i det følgende forsøke å presentere en oversikt over aktuelle behandlingsalternativer.

Ikke-kirurgisk behandling

Peroral behandling.
En rekke medikamenter er godt utprøvet uten at sikker effekt kan dokumenteres. Dette gjelder Vitamin E (Pryor 1993), Potaba (Weidner 2005), Colchinin (Safarinejad 2004), Tamoxifen (Teloken 1999) og Karnitin (Safarinejad 2007).

Kun preparater i gruppen PDE5i (fosfodiesterase type 5 inhibitor) har vist å ha en viss effekt.

Pentoksyfyllin kan gi signifikant subjektiv forbedring (31), det samme gjelder sildenafin (32) og tadalafil (33). Mye tyder på at PDE5i preparater reduserer kollagendannelse og induserer apoptose av myofibroblaster (34)

EAU anbefaler foreløpig ikke peroral behandling, men foreslår at peroral behandling med PDE5i kan forsøkes «with guarded enthusiasm».

Injeksjonsterapi
I litteraturen angis flere alternative preparater til injeksjon. Flere av disse kan ha noe effekt, men varige reproduserbare resultater er ikke dokumentert. Dette gjelder interferon (35), verapamil (36) og hyaluronsyre (37). Kun kollagenase anbefales av EAU – grade A, level 1 (38).

I Norge er kun preparatet Xiapex^R registrert med indikasjonen injeksjonsterapi. Preparatet har blitt brukt med hell i flere år mot Dupuytrens kontraktur, som har mange likhetstrekk med PD (15. Preparatet er en blanding av kollagenase type I og type II som både spalter atypisk kollagen (39), og løsner myofibroblastene fra sine kollagenfester slik at disse går i apoptose (27).

Dermed kan sykdomsprosessen påvirkes tidlig, men også injeksjonsbehandling etter flere års sykdomsforløp kan gi gode resultater (40). Injeksjonene settes i plakket (Figur 5) under lokalanestesi i punktet for maksimal kurvatur (41). Punktet for maksimal kurvatur markeres med penn på forhånd under artifisiell ereksjon, men selve injeksjonene bør settes når penis er flaccid. Injeksjonene settes parvis med 24-72 timer mellom hver dose, og 6 uker mellom hver injeksjonspar (41). De fleste pasienter trenger 6 eller flere injeksjoner (41). Impress studien indikerer en effekt på gjennomsnittlig 38% bedret kurvatur, dvs. 17 grader (41). Preparatet anbefales brukt på kurvaturer over 30^o (28), men anbefales ikke til pasienter med uttalt ED, forkalkninger i plakket, plakk rundt uretra eller innsnevringer. Ved tegn til allergireaksjoner mot kollagenase bør preparatet heller ikke benyttes. Antikoagulantia bør seponeres 1 uke i forveien, men lavdose ASA er i orden (28). Preparatet er kostbart (kr. 8168), men pasienten får delvis refusjon på §5.22 utenfor sykehus. Ved behandling i sykehus skal preparatet dekkes av helseforetaket. I behandlingsperioden bør pasienten utføre tøyningsøvelser tre ganger daglig.

Traksjonsterapi
Metoden har statistisk dokumentert effekt og anbefales av EAU (38), men er en krevende prosess der pasienten skal applisere traksjon med et traksjonsapparat 6-9 timer pr. dag med 30 minutters hvile hver time i 6 mnd. (42). Suksesspredikatorer er krumning < 45^o, varighet < 3mnd., lite plakkvolum, alder < 45 år og pasientens compliance (42). I nevnte studie ble behovet for kirurgi eliminert hos 40 % av pasientene, og forenklet behovet for kirurgisk behandling fra graft plastikk til plikering hos en av tre pasienter. Behandlingen bør initieres tidlig i sykdomsforløpet ved PD. En rekke modeller er kommersielt tilgjengelig, for eksempel Andropeyronie^R (Figur 6).

Ekstern behandling

Man har lenge forsøkt å behandle PD med ekstern behandling som elektrisk strøm, radioaktiv stråling og hypertermi (29). De fleste av disse er nå forkastet, men noen metoder brukes fortsatt av visse behandlingssentre som ESWT, lokalbehandling og iontoforese. Det evidensbaserte grunnlaget for disse er svakt, og anbefales ikke av EAU (38), men kan forsøkes i noen tilfeller. Lokalbehandling med verapamil har ikke dokumentert effekt (38), men kombinert med iontoforese kan dette ha noe effekt (43). ESWT har minimal effekt på kurvaturen, men kan redusere ereksjonssmertene og således gi bedret seksualfunksjon i sykdommens smertefase (44).

Kirurgisk behandling

Kirurgisk behandling er forbeholdt pasienter som ikke er i stand til å gjennomføre et normalt coitus og som ikke responderer på konservativ og medikamentell behandling. Kirurgi kan utføres tidligst 1 år etter sykdomsdebut, og krumningen skal ha vært uforandret de siste 6 mnd. (45). Målsettingen for inngrepet er å korrigere kurvaturen, bevare eller gjenopprette ereksjonsevnen, og forebygge tap av ereksjonens lengde og tykkelse. God pasientinformasjon er svært viktig for å sikre at pasienten har realistiske forventninger til resultatet, og pasienten må informeres om at komplikasjoner som restkurvatur, forkortning av penislengden, nedsatt sensitivitet og redusert tumescens kan oppstå (46).

Valg av kirurgisk metode avhenger av sykdommens lokalisasjon, alvorlighetsgrad, og pasientens ereksjonsevne. Dagens kirurgiske alternativer omfatter plikering av tunica, som Nesbit plastikk og varianter av denne, forlengelse av tunica med spalting av plakket og graft, samt penisimplantat for menn med terapiresistent ED.

Plikering av tunica albuginea
Nesbit publiserte en metode i 1954 der han fjernet et kileformet stykke av tunica albuginea på kontralaterale side av kurvaturen (47). Senere har metoden blitt endret og forbedret en rekke ganger, blant annet av Yachia, som ikke fjerner fjerner deler av tunica, men åpner tunica langsgående og suturerer denne tverrgående (48). Hans resultater indikerer akseptabel korreksjon av kurvaturen hos opptil 95 % av pasientene.

Klevmark, Schultz, Talseth og Andersen ved Rikshospitalet publiserte i 1994 en metode (49) der man ikke åpner tunica, men plikerer denne med flere spesialsuturer med ikke-resorberbar sutur (Figur 7).

Uavhengig av hvilken metode man velger synes resultatene å være gode; uten de novo ED, full korreksjon av kurvatur i 85-100 %, og tilfredse pasienter i 70-100 % (50).

Metoden skal ikke brukes på pasienter med mer enn 60^o kurvatur, der ereksjonslengde i utgangspunktet er svært kort og der sykdommen gir innsnevring av penisskaftet, gir timeglasseffekt eller instabilitet (46).

Tunica forlengende prosedyre (Figur 8)
Prosedyren består i å løsne plakket fra den dorsale nevrovaskulære bunt og spalte plakket til kurvaturen kan rettes ut (51). Ofte legges da modifisert H eller Y-incisjon. I visse tilfeller er multiple incisjoner kombinert med plikering nødvendig for å oppnå akseptabel korreksjon (50). Tidligere gjorde man i større grad eksisjon av hele plakket, men andelen pasienter med postoperativ ED var så stor at man i dag primært gjør incisjon og evt. delvis eksisjon av plakket, (52). Plakkeksisjon forbeholdes i dag pasienter med innsnevring, timeglassform med instabilitet eller store forkalkede områder i plakket (53). Kun pasienter med gode preoperative ereksjoner og kurvatur over 60^o skal behandles med incisjon og evt. eksisjon (52). Valget av evt. graftmateriale er fortsatt gjenstand for diskusjon. Venegraft, bukkal mucosa, og temporalis fascie benyttes av flere sentre, mens de fleste har forlatt syntetiske materialer som Dacron og PTFA (polytetrafluoroethylene) grunnet infeksjonsfare og fibrosering (46). Flere mener perikard er et godt alternativ grunnet mindre fibrose/kontraksjoner postoperativt. (46, 54). Ved godt selekterte pasienter oppnås adekvat korreksjon av kurvatur i 80-100 %, med tilfreds pasient i 70-100 % av tilfellene (45). Rundt 16 % av pasientene opplever fortsatt eller ny kurvatur, 16 % får nedsatt sensibilitet i glans, og 15 % vil oppleve ED etter inngrepet (45). Forekomsten av ED øker med økende størrelse på tunica defekten etter eksisjon, og defekt > 3 cm bør derfor unngås (55).

Penisimplantat
Penisimplantat (Figur 9) bør tilbys til pasienter som har terapiresistent ED I tillegg til PD (56). Det finnes bøybare implantater uten reservoar og inflaterbare implantater med reservoar, der sistnevnte trolig er best egnet (57). På markedet finnes 2 ulike inflaterbare modeller fra 2 ulike produsenter, AMS 700TM og TitanTM som synes likeverdige ifølge litteraturen (58). Ved liten kurvatur på < 30^o er ofte implantat alene nok (50). Ved kurvatur > 60^o trenger de fleste pasientene penil remodellering i form av incisjon i tillegg (8), med tilfredse pasienter i opptil 86-90 % (58). I 45 % av tilfellene oppgir pasientene penisforkortelse etter inngrepet (59), men uten at dette forringer pasientens seksuelle funksjon. Infeksjoner er en fryktet komplikasjon, men sees bare hos 2-3 % av høyrisikopasienter (60). Implantatets levetid er lang, opptil 76 % av implantatene fungerer fortsatt etter 15 år (60).

Konklusjon

Peyronies sykdom er en tilstand som har stor påvirkning på både pasienten og partners seksuelle liv. Behandlingen bør individualiseres avhengig av krumningsgrad, deformitetens form og plassering, og pasientens ereksjonsevne. Et mulig forslag til behandlingsvalg kunne være PDE5i ved ereksjonssmerter i debutfasen, deretter Xiapex når og hvis kurvatur oppstår, og til slutt kirurgi der Xiapex ikke fører frem, med plikering av mindre kurvaturer, incisjon og graft ved større kurvaturer uten ED, og penisimplantat ved ED og store innsnevringer.

Referanser

1. Rochelle JC & Levine LA. (2005) Survey of primary care physicians and urologist regarding peyronie’s disease. J Urol 173(Suppl), 254.
2. Mulhall JP, Schiff J & Guhring P. (2006) An analysis of the natural history of Peyronie’s disease, discussion 2118. J Urol, 175: 2115–8.
3. Gelbard MK, Dorey F & James K. (1990) The natural history of Peyronie’s disease. J Urol 144, 1376–9.
4. Usta MF, Bivalacqua TJ, Tokatli Z, Rivera F, Gulkesen KH, Sikka SC & Hellstrom W. (2004) Stratification of penile vascular pathologies in patients with Peyronie’s disease and in men with erectile dysfunction according to age: a comparative study. J Urol 172, 259–62.
5. Kadioglu A, Tefekli A, Koksal T, Usta M & Erol H. (2000) Treatment of Peyronie’s disease with oral colchicine: long-term results and predictive parameters of successful outcome. Int J Impot Res 12, 169–75.
6. Davis SN, Ferrar S, Sadikaj G, Gerard M, Binik YM, Carrier S. Female Partners of Men With Peyronie’s Disease Have Impaired Sexual Function, Satisfaction, and Mood, While Degree of Sexual Interference Is Associated With Worse Outcomes. J Sex Med.2016 Jul;13(7):1095-103.
7. Kadioglu A, Tefekli A, Erol B, Oktar T, Tunc M, Tellaloglu S. A retrospective review of 307 men with Peyronie’s disease. J Urol. 2002 Sep;168(3):1075-9.
8. Mulhall J, Ahmed A & Anderson M. (2004) Penile prosthetic surgery for Peyronie’s disease: defining the need for intraoperative adjuvant maneuvers. J Sex Med 1, 318–21.
9. LAPEYRONIE F : Sur quelques obstacles s’opposant à l’éjaculation naturelle de la semence. Mem. Acad. Roy. de chir., 1743, I, 318.
10. Lascaratos J, Poulakou-Rembelakou E, Rembelakos A, Marketos S. The first case of epispadias: an unknown disease of the Byzantine Emperor Heraclius (610-641 AD). Br J Urol. 1995 Sep;76(3):380-3.
11. Bidgood CY. Traumatic lesions of the genitourinary tract. Urology in War: Wounds and Other Emergencies of the Genitourinary organs, Surgical and Medical. Williams and Watkins, Baltimore, MD, 1942: 4-6
12. Pryor JP, Hill JT, Packham DA, Yates Bell AJ. Penile injuries with particular reference to the erectile tissue. Br J Urol 1981; 53: 42-46.
13. Chilton CP, Castle WM, Westwood CA, Pryor JP. Factors associated in the aetiology of Peyronie’s disease. Br J Urol 1982; 54: 748-750.
14. Pryor JP and Ralph D J. Clinical presentations of Peyronie’s disease. International Journal of Impotence Research (2002) 14, 414-417.
15. Nugteren HM, Nijman JM, de Jong IJ, van Driel MF. The association between Peyronie’s and Dupuytren’s disease. International Journal of Impotence Research (2011) 23, 142–145
16. Tefekli A, Kandirali E, Erol B, Tunc M, Kadioglu A. Peyronie’s disease: a silent consequence of diabetes mellitus. Asian J Androl. 2006 Jan;8(1):75-9.
17. Ventimiglia E, Capogrosso P, Colicchia M, Boeri L, Serino A, La Croce G, Russo A, Capitanio U, Briganti A, Cantiello F, Mirone V, Damiano R, Montorsi F, Salonia A. Peyronie’s disease and autoimmunity—a real-life clinical study and comprehensive review. J Sex Med. 2015 Apr;12(4):1062-9.
18. Haag SM, Hauck EW, Szardening-Kirchner C, Diemer T, Cha ES, Weidner W, Eickelberg O. Alterations in the transforming growth factor (TGF)-beta pathway as a potential factor in the pathogenesis of Peyronie’s disease. Eur Urol. 2007 Jan;51(1):255-61.
19. Ralph DJ, Schwartz G, Moore W, Pryor JP, Ebringer A, Bottazzo GF. The genetic and bacteriological aspects of Peyronie’s disease. J Urol. 1997 Jan;157(1):291-4.
20. Weiss G, Shemer A, Trau H. The Koebner phenomenon: review of the literature. J Eur Acad Dermatol Venerol 2002;16:241-8
21. Brock G, Hsu GL, Nunes L, von Heyden B, Lue TF. The anatomy of the tunica albuginea in the normal penis and Peyronie’s disease. J Urol. 1997 Jan;157(1):276-81.
22. Jarow JP, Lowe FC. Penile trauma: an etiologic factor in Peyronie’s disease and erectile dysfunction. J Urol. 1997 Oct;158(4):1388-90.
23. Somers KD, Dawson DM. Fibrin deposition in Peyronie’s disease plaque. J Urol. 1997 Jan;157(1):311-5.
24. Hinz B, Formation and function of the myofibroblast during tissue repair. J Invest Dermatol. 2007 Mar;127(3):526-37.
25. Grinnell F, Zhu M, Carlson MA, Abrams JM. Release of mechanical tension triggers apoptosis of human fibroblasts in a model of regressing granulation tissue. Exp Cell Res. 1999 May 1;248(2):608-19.
26. Mulhall JP, Anderson MS, Lubrano T, Shankey TV. Peyronie’s disease cell culture models: phenotypic, genotypic and functional analyses. Int J Impot Res. 2002 Oct;14(5):397-405.
27. Gelbard M. Myofibroblasts and mechanotransduction: do forces in the tunica albuginea contribute to Peyronie’s disease? J Sex Med. 2008 Dec;5(12):2974-6.
28. Gelbard MK, Chagan L, Tursi JP. Collagenase Clostridium histolyticum for the Treatment of Peyronie’s Disease: The Development of This Novel Pharmacologic Approach. J Sex Med. 2015 Jun;12(6):1481-9.
29. Polkey JP, Castle WM. Induratio penis plastica. Urol Cutan Rev 1928; 32: 287-308
30. Wesson MD. Peyronie’s disease (plastic induration), cause and treatment. J Urol 1943; 49: 350-6
31. Safarinejad MR, Asgari MA, Hosseini SY, Dadkhah F. A double-blind placebo-controlled study of the efficacy and safety of pentoxifylline in early chronic Peyronie’s disease. BJU Int. 2010 Jul;106(2):240-8.
32. Levine LA, Latchamsetty KC. Treatment of erectile dysfunction in patients with Peyronie’s disease using sildenafil citrate. Int J Impot Res. 2002;14:478–482
33. Chung E, Deyoung L, Brock GB. The role of PDE5 inhibitors in penile septal scar remodeling: assessment of clinical and radiological outcomes. J Sex Med. 2011;8:1472–1477
34. Gonzalez-Cadavid NF, Rajfer J. Treatment of Peyronie’s disease with PDE5 inhibitors: an antifibrotic strategy. Nat Rev Urol. 2010;7:215–221.
35. Trost LW1, Ates E, Powers M, Sikka S, Hellstrom WJ. Outcomes of intralesional interferon-α2B for the treatment of Peyronie disease. J Urol. 2013 Dec;190(6):2194-9.
36. Moskovic DJ¹, Alex B, Choi JM, Nelson CJ, Mulhall JP. Defining predictors of response to intralesional verapamil injection therapy for Peyronie’s disease. BJU Int. 2011 Nov;108(9):1485-9.
37. Zucchi A, Costantini E, Cai T, Cavallini G, Liguori G, Favilla V, De Grande G, D’Achille G, Silvani M, Franco G, Palmieri A, Verze P, Mirone V. Intralesional Injection of Hyaluronic Acid in Patients Affected With Peyronie’s Disease: Preliminary Results From a Prospective, Multicenter, Pilot Study. Sex Med. 2016 Jun;4(2):e83-8.
38. Ralph D, Gonzalez-Cadavid N, Mirone V, Perovic S, Sohn M, Usta M, Levine L. The management of Peyronie’s disease: evidence-based 2010 guidelines. J Sex Med. 2010 Jul;7(7):2359-74.
39. French MF, Mookhtiar KA, Van Wart HE. Limited proteolysis of type I collagen at hyperreactive sites by class I and II Clostridium histolyticum collagenases: complementary digestion patterns. Biochemistry. 1987 Feb 10;26(3):681-7.
40. Lipshultz LI, Goldstein I, Seftel AD, Kaufman GJ, Smith TM, Tursi JP, Burnett AL. Clinical efficacy of collagenase Clostridium histolyticum in the treatment of Peyronie’s disease by subgroup: results from two large, double-blind, randomized, placebo-controlled, phase III studies. BJU Int. 2015 Oct;116(4):650-6.
41. Gelbard M, Goldstein I, Hellstrom WJ, McMahon CG, Smith T, Tursi J, Jones N, Kaufman GJ, Carson CC 3rd. Clinical efficacy, safety and tolerability of collagenase clostridium histolyticum for the treatment of peyronie disease in 2 large double-blind, randomized, placebo controlled phase 3 studies. J Urol. 2013 Jul;190(1):199-207.
42. Martínez-Salamanca JI1, Egui A, Moncada I, Minaya J, Ballesteros CM, Del Portillo L, Sola I, Carballido J. Acute phase Peyronie’s disease management with traction device: a nonrandomized prospective controlled trial with ultrasound correlation. J Sex Med. 2014 Feb;11(2):506-15.
43. Mehrsai AR, Namdari F, Salavati A, Dehghani S, Allameh F, Pourmand G. Comparison of transdermal electromotive administration of verapamil and dexamethasone versus intra-lesional injection for Peyronie’s disease. Andrology. 2013 Jan;1(1):129-32.
44. Hatzichristodoulou G, Meisner C, Gschwend JE, Stenzl A & Lahme S. (2013) Extracorporeal shock wave therapy in Peyronie’s disease: results of a placebo-controlled, prospective, randomized single-blind study. J Sex Med 10, 2815–21.
45. Hatzimouratidis K, Eardley I, Giuliano F, Hatzichristou D, Moncada I, Salonia A, Vardi Y & Wespes E; European Association of Urology. (2012) EAU guidelines on penile curvature. Eur Urol 62, 543–52.
46. Yafi FA, Pinsky MR, Sangkum P, Hellstrom WJ. Therapeutic advances in the treatment of Peyronie’s disease. Andrology. 2015 Jul;3(4):650-60.
47. Nesbit RM. (1954) The surgical treatment of congenital chordee without hypospadia. J Urol 72, 1178–1180.
48. Yachia D. (1990) Modified Corporoplasty for the treatment of penile curvature. J Urol 143, 80–2.
49. Klevmark B, Andersen M, Schultz A, Talseth T. Congenital and acquired curvature of the penis treated surgically by plication of the tunica albuginea. Br J Urol. 1994 Oct;74(4):501-6.
50. Levine LA & Burnett AL. (2013) Standard operating procedures for Peyronie’s disease. J Sex Med 10, 230–44.
51. Gelbard MK. (1995) Relaxing incisions in the correction of penile deformity due to Peyronie’s disease. J Urol 154, 1457–60.
52. Taylor FL, Abern MR, Levine LA. Predicting erectile dysfunction following surgical correction of Peyronie’s disease without inflatable penile prosthesis placement: vascular assessment and preoperative risk factors. J Sex Med. 2012 Jan;9(1):296-301.
53. Sherer BA, Warrior K, Levine LA. 2013-2014 updates in Peyronie’s disease management. Curr Urol Rep. 2014 Dec;15(12):459.
54. Hellstrom WJ, Reddy S. Application of pericardial graft in the surgical management of Peyronie’s disease. J Urol. 2000 May;163(5):1445-7.
55. Kozacioglu Z, Degirmenci T, Gunlusoy B, Kara C, Arslan M, Ceylan Y, Minareci S. Effect of tunical defect size after Peyronie’s plaque excision on postoperative erectile function: do centimeters matter? Urology. 2012 Nov;80(5):1051-5.
56. Yafi FA, Sangkum P, McCaslin IR, Hellstrom WJ. Strategies for penile prosthesis placement in Peyronie’s disease and corporal fibrosis. Curr Urol Rep. 2015 Apr;16(4):21.
57. Ghanem HM, Fahmy I, el-Meliegy A. Malleable penile implants without plaque surgery in the treatment of Peyronie’s disease. Int J Impot Res. 1998 Sep;10(3):171-3.
58. Chung E, Solomon M, DeYoung L, Brock GB. Comparison between AMS 700™ CX and Coloplast™ Titan inflatable penile prosthesis for Peyronie’s disease treatment and remodeling: clinical outcomes and patient satisfaction. J Sex Med. 2013 Nov;10(11):2855-60.
59. Wang R, Howard GE, Hoang A, Yuan JH, Lin HC, Dai YT. Prospective and long-term evaluation of erect penile length obtained with inflatable penile prosthesis to that induced by intracavernosal injection. Asian J Androl. 2009 Jul;11(4):411-5.
60. Trost LW, McCaslin R, Linder B, Hellstrom WJ. Long-term outcomes of penile prostheses for the treatment of erectile dysfunction. Expert Rev Med Devices. 2013 May;10(3):353-66.