Helseforetakene skal fremme forskning, men dette nedprioriteres ofte til fordel for kortsiktig produktivitet. Produksjons- og markedskrav gjelder også i forskningen, noe som kan gi insentiver for juks som skader forskningens kvalitet og tillit og svekker helsevesenets grunnlag ytterligere. Både forskeren og institusjonene har ansvar for å motvirke dette. Institusjonene må gi opplæring i forskningsetikk og sørge for at forskningen kan gjennomføres i robuste miljøer med tilstrekkelig tid og ressurser, og forskningslederrollen må styrkes. Slik kan forskningen oppfylle normer for kvalitet og etikk og komme pasientene og samfunnet til gode.
HVA ER FORUTSETNINGENE FOR GOD FORSKNING?
Helseforetakene er lovpålagt å drive forskning, og god forskning er avgjørende for kvalitet i diagnostikk og behandling. Likevel er forskning ofte taperen i budsjettkampen og i den daglige driften fordi kravene til kortsiktig effektivitet og produksjon går foran tid til forskning.
Og forskning er en krevende aktivitet, fordi mye må være på plass for at gode forskningsprosjekter kan gjennomføres: Idé, spørsmålsstilling og hypotese må alle være gode, og forankret i eksisterende kunnskap. Ressurser, infrastruktur og godkjenninger må være på plass. Og ikke minst må man ha nok tid. Tradisjonelt har denne tiden blitt tatt fra klinikeres fritid, og selv om det har ført til mye bra er det ikke forenlig med dagens krav til kvalitet. Forskning kan ikke lenger være en enpersons virksomhet basert på offervilje. Forskeren må være del av en forskningsgruppe, med god kontakt til andre medarbeidere som kan veilede og støtte.
Slike robuste rammer for forskningen er også nødvendig for å sikre etterlevelse av forskningsetiske normer, nødvendig av hensyn til pasienter og samfunnet for øvrig. Brudd på forskningsetiske normer har store konsekvenser. Det ødelegger kvaliteten av forskningen, villeder andre forskere og fører til ødsling med samfunnets midler. Det svekker tilliten til forskere og forskningsresultater, og basisen for forbedringer i diagnostikk og behandling, samt grunnlaget for rasjonelle politiske valg. Det er altså all grunn til å sikre tid og ressurser slik at klinisk forskning kan utføres med integritet og i tråd med god etisk praksis.
DE FORSKNINGSETISKE NORMENE
Men hva er de anerkjente forskningsetiske normene og hvorfor kan man fristes til å bryte dem? I Norge har vi en forskningsetikklov som sier noe om hva som er normbrudd (§8) (1). De klassiske og velkjente normbruddene er fabrikkering, forfalskning og plagiering (FFP). Loven sier også at alvorlige brudd på andre anerkjente TEMA: FORSKNING KIRURGEN 4-2024 I 205 forskningsetiske normer kan være uredelig. I proposisjonen til loven listes forhold som anses som alvorlige brudd på forskningsetiske normer (2) (s.35). Det omfatter blant annet urettmessig forfatterskap, inadekvat datalagring, destruering av datamateriale, selvplagiering, villedende bruk av statistikk, misvisende fremstilling av metode eller resultater med mer.
Det er imidlertid ikke slik at det bare er de alvorlige bruddene på forskningsetiske normer som forringer forskningen. En rekke mer eller mindre alvorlige brudd på normene kan også svekke kvaliteten. Det er en glidende skala fra slurv («er’e så nøye a?») til juks og de alvorlige bruddene. Har man jukset én gang er det lettere å jukse igjen. Hjernen tilpasser seg uærlighet, er det noen som påstår (3). Derfor er det viktig å være nøye med detaljene og ikke gå på akkord med kvalitet eller normer i noen faser av et forskningsprosjekt eller i en forskerkarriere.
All European Academies (ALLEA) har gitt ut en pamflett som nettopp er kommet i ny utgave (4). Det er en kortfattet og grei innføring i forskningsetikk som gjengir de grunnleggende forskningsetiske normene som det er lett å si seg enig i (Tabell 1). I Norge har De nasjonale forskningsetiske komiteene (FEK) lagt ned et betydelig arbeid med å utarbeide forskningsetiske retningslinjer som er lett tilgjengelige på nettet (5). Normene er utformet som overordnede prinsipper og etterlevelsen krever derfor at man bryter dem ned på et praktisk detaljnivå.
Tabell 1. ALLEA´s forskningsetiske prinsipper |
|
Reliability in ensuring the quality of research, reflected in the design, methodology, analysis, and use of resources. |
|
Honesty in developing, undertaking, reviewing, reporting, and communicating research in a transparent, fair, full, and unbiased way. |
|
Respect for colleagues, research participants, research subjects, society, ecosystems, cultural heritage, and the environment. |
|
Accountability for the research from idea to publication, for its management and organisation, for training, supervision, and mentoring, and for its wider societal impacts. |
Det er for eksempel ikke nok å vite at man skal være ærlig (sannhetsnormen), det må integreres i den daglige arbeidsrutinen. I mer filosofisk språkdrakt omtales dette gjerne som dydsetikk som omhandler holdninger og karakter. For noen år siden ble det publisert en kommentar i Nature som illustrerer hvor viktig etikken er i den daglige forskningsvirksomheten (6). Vi har tillatt oss å gjengi forfatternes tabell over mulige fallgruver (Tabell 2) (6). Det er lett å kjenne seg igjen i flere av disse.
Tabell 2 Fristelsene i forskningshverdagen. Gjengitt med forfatterens tillatelse (6) |
|
|
A TABLE OF TRAGEDIES |
|
|
Nine common pitfalls |
|
|
The factors that lead to bad decisions can be represented by the mnemonic TRAGEDIES. Here are some examples of each pitfall. Recognizing these and responding appropriately can save a career and strengthen science. |
|
|
Temptation |
“Getting my name on this article would look really good on my CV.” |
|
Rationalization |
“It’s only a few data points, and those runs were flawed anyway.” |
|
Ambition |
“The better the story we can tell, the better a journal we can go for.” |
|
Group and authority pressure |
“The PI’s instructions don’t exactly match the protocol approved by the ethics review board, but she is the senior researcher.” |
|
Entitlement |
“I’ve worked so hard on this, and I know this works, and I need to get this publication.” |
|
Deception |
“I’m sure it would have turned out this way (if I had done it).” |
|
Incrementalism |
“It’s only a single data point I’m excluding, and just this once.” |
|
Embarrassment |
“I don’t want to look foolish for not knowing how to do this.” |
|
Stupid systems |
“It counts more if we divide this manuscript into three submissions instead of just one.” |
Forskningsetiske normer er ikke noe som er tredd ned over hodene på forskerne. Det er i stor grad normer som forskersamfunnet selv har utviklet gjennom flere hundre år. Det var imidlertid først på 1930-tallet at sosiologen Robert F. Merton satte navn på disse normene. Han åpnet et stort forskningsfelt og har satt sitt sterke preg på dette (7). Forskernes selvjustis har altså vært helt sentral i utviklingen av forskningsetikken. Gjennom kollegial kritikk og fagfellevurderinger (som Merton kalte organisert skepsis) og etterstrebing av blant annet åpenhet (som Merton kalte kommunisme (sic!)) mener flere at det er demmet opp for mer utbredt juks. Det er imidlertid et spørsmål om forskersamfunnet i dag forvalter disse normene godt nok. Eller kanskje det er rettere å spørre om forskersamfunnet i dag har mulighet til å forvalte disse normene på en god nok måte. Dette kommenteres nedenfor.
SKYLDKRAVET
Ifølge forskningsetikkloven er det ikke tilstrekkelig at det med klar sannsynlighetsovervekt foreligger et alvorlig brudd på forskningsetiske normer for at man kan kalle det uredelighet. Man må også vurdere det som kalles skyldkravet, altså om bruddet er begått med forsett eller ved grov uaktsomhet. Her har loven også lagt terskelen høyt. Skyldkravet kan være vanskelig å avgjøre og en som er anklaget for forskningsjuks vil ofte påberope seg at hen ikke har handlet uaktsomt, men bare slurvet. Det er imidlertid ingen unnskyldning – det er uaktsomt å slurve. For å sitere Store norske leksikon: «Uaktsomhet er et rettslig begrep for uforsiktighet eller skjødesløshet». Blir det mye slurv kan det fort bli grovt uaktsomt. Det er viktig i forskningshverdagen å legge seg dette på sinnet. Slurv lønner seg ikke.
HVOR HYPPIG ER JUKS?
Ser man på utviklingen internasjonalt, står det dårlig til med hensyn til forskningsjuks. I den ekstreme enden av skalaen finner vi såkalte «paper mills» som produserer oppkonstruerte artikler på bestilling (8) og på nettet kan man kjøpe seg medforfatterskap (9). Rekordmange artikler trekkes tilbake, ofte fra de beste tidsskriftene (10). Det har dukket opp en flora av røvertidsskrifter hvor fagfellevurderingen i beste fall er kursorisk. Det kan være problematisk å orientere seg i denne jungelen, men i Norge gir Kanalregisteret oversikt over godkjente publiseringskanaler og en rangering av disse i nivåene 2, 1, 0 og x. Nivå 0 er ikke godkjent, og x er for tidsskrifter det er tvil om (11).
For norske forhold vil vi trekke fram en spørreundersøkelse blant 285 PhD-studenter i Oslo, Odense og Stockholm (12). I alt 10 % av studentene mente at forfalskning, fabrikkering og plagiat (FFP) var vanlig innen deres felt – altså de alvorligste bruddene på forskningsetiske normer. Nesten 30 % hadde satt inn en eller flere uberettiget(e) medforfattere og flere hadde opplevd påtrykk for å fremstille data på en misvisende måte. Svært få saker meldes imidlertid inn og behandles i Norge. Det kan tyde på en betydelig underrapportering.
HVORFOR ER DET NOEN SOM JUKSER?
Macchiarinisaken ved Karolinska Institutet (KI) illustrerer hvorfor enkelte forskere tyr til juks, og den ikke særlig høye barrieren for å kunne gjøre det. Macchiarini laget en trakea basert på et plastrammeverk og autologe stamceller som han kunne transplantere. Etter at flere pasienter døde ble det påvist betydelige feil i de eksperimentelle artiklene, og han ble dømt til 300 dager i fengsel av Svea Hovrätt (13). Berggren og Karabag bruker saken som eksempel og peker på normkonflikt som en sentral årsak til at forskere tyr til juks (14). Denne oppstår fordi kliniske forskere for det første må forholde seg til den klassiske medisinske etikken som springer ut av den hippokratiske ed, for det andre til et akademisk normsett og for det tredje til et markedsorientert normsett. For vår egen del vil vi dessuten legge til det forskningsetiske normsettet fra ALLEA. Dessuten vil vi hevde at det akademiske normsettet har to komponenter: ett knyttet til kvalitetskrav og ett knyttet til kollegiale forventninger i tråd med Mertons arbeid. Vi har altså å gjøre med medisinsk-etiske normer, markedsorienterte normer, forskingsetiske normer, kvalitetsnormer og kollegiale normer. Over det hele troner den lovfestede akademiske friheten og idealet om kunnskap for kunnskapens skyld. Vi er enige med Berggren og Karabag i at det må bli et motstridende normgrunnlag for forskningsarbeid av dette!
Om vi skal fremheve en faktor som bidrar spesielt i dagens forskningsvirkelighet er det den markedsorienterte logikken som preger akademisk virksomhet. Det gjelder å publisere mest mulig fortest mulig. Doktorgradsarbeid skal gjennomføres på tre år, mens forskerne som overlever i akademia deretter må skaffe mest mulig eksterne midler og ta ut flest mulig patenter. Denne effektivitetslogikken er ikke urimelig i seg selv og fremmes ofte av politikere og instanser utenfor forskningsinstitusjonene med den begrunnelse at man vil ha noe igjen for skattebetalernes penger. Kravene strider imidlertid ofte med kollegiale normer som åpenhet, allmenngyldighet, ingen personlige interesser og kritisk diskusjon, og kvalitetsnormer som originalitet, faglig forankring, adekvat metode, etterprøvbarhet, samarbeid og veiledning. Å følge slike normer krever imidlertid tid og ressurser. Og med de etiske normene på toppen er det vanskelig å se hvordan alt skal oppfylles. Macchiarinisaken viser likevel at å kompromisse på et av forskningens grunnleggende normsett kan bære galt av sted. Den enkelte forskeren kan åpenbart ikke stå alene om å håndtere dette.
HVEM HAR ANSVARET FOR Å SIKRE FORSKNINGSKVALITETEN?
Universitets- og høyskoleloven sier i § 3-5 at utdanningen skal kvalitetssikres (15), men ikke noe om forskningen. I forbindelse med Macchiarinisaken peker Berggren og Karabag på fragmentert kontroll som en medvirkende årsak (14). Den tradisjonelle kontrollinstansen er intern diskurs og fagfellevurderinger. Denne ser imidlertid ut til å ofres på produktivitetens alter. Den akademiske friheten gir også institusjonene liten eller ingen kontrollmulighet, og mye av ansvaret for kvalitetssikring ligger i praksis hos prosjektleder. Prosjektledere er som regel seniorforskere som har mange roller og ofte ansvar som fagfelle eller redaktør i tidsskrifter. Dermed tillegges disse også et betydelig kvalitetssikringsansvar som ligger utenfor institusjonene. Finansieringsinstitusjonene spiller en tilsvarende rolle gjennom forvaltning av forskningsmidler. Vi kunne nevnt flere instanser, men poenget er her at ansvaret for kvalitetssikring er fragmentert, hvilket gjør det enkelt å navigere utenom «kontrollpunktene» for den som ønsker å jukse.
KAN VI FORBYGGE JUKS I FORSKNING?
Hovedansvaret for juks vil alltid ligge hos den enkelte forsker, men det er institusjonens ansvar å sørge for at det skal være vanskelig å jukse og at trangen til eller ønsket om å jukse ikke dukker opp. Forskningsetikkloven gjør det klart at forskningsinstitusjonene har et systemansvar for å undervise i forskningsetikk og sikre at forskerne har den nødvendige kompetanse (§5) (1). Dette betyr at lovgiver anser manglende kunnskap og kompetanse som en mulig årsak til juks. På tross av kunnskapen vil det imidlertid alltid være noen som fristes til juks, og ansvaret til institusjonene går derfor langt ut over opplæring. Innen klinisk forskning sørger bestemmelsene i Helseforskningsloven for at forskningsprosessen må følge etiske normer og personvern slik at juks er betydelig vanskeliggjort (16).
Den viktigste forebyggingen skjer imidlertid når etiske normer læres i praksis og integreres. Den sentrale personen er igjen prosjektlederen. Vedkommende fungerer også som mentor og veileder og det er nettopp i mester- svenn relasjonen at normoverføring skjer. Prosjektleder er en viktig rollefigur og skal være et eksempel for sine medarbeidere (17).
En annen rolle mange prosjektledere har er å være leder for en forskningsgruppe. Ved Oslo universitetssykehus kreves det at alle som driver forskning skal tilhøre en forskningsgruppe (18). Gruppen skal ha ansvar for intern diskurs og kvalitetssikring, og forskningsleder skal «sørge for at forskningsgruppens medlemmer er kjent med nasjonale og internasjonale regelverk (eks. Vancouver‐reglene, helseforskningsloven, forskingsetikkloven etc.) og interne retningslinjer, prosedyrer, e-læringskurs og meldesystemer for hendelser i forskning. Dette endrer ikke prosjektleders eller prosjektmedarbeideres/forskeres selvstendige ansvar iht. helseforskningsloven og forskningsetikkloven eller linjens forskningsansvar definert i internt kvalitetssystem.»
Det er et systemansvar å sørge for at en forskningsleder kan fylle rollen på en god måte. I universitets- og høgskolesystemet er dessuten retten til akademisk frihet koblet til ansvar og etter forskningsetikkloven (§4) til en aktsomhetsplikt. Å styrke rollen som prosjektleder – ikke gjennom å fjerne ansvar, men å tydeliggjøre det – er derfor den beste kvalitetssikring av forskningen og det beste vern mot juks.
HVA GJØR MAN HVIS MAN HAR MISTANKE OM AT NOEN JUKSER ELLER HAR JUKSET?
Saker hvor man mistenker juks skal fremmes direkte til den aktuelle institusjonens redelighetsutvalg. Hvem som helst kan gjøre det, også anonymt. Mange utvalg har opprettet egne hjemmesider med lenke til skjema for melding av saker. Alle institusjoner har plikt til å ha et redelighetsutvalg ifølge Forskningsetikkloven (1), men flere kan gå sammen om å etablere et felles utvalg. I saker hvor det foreligger mistanke om alvorlig brudd på forskningsetiske normer skal utvalgene vurdere 1. om det foreligger uredelighet, 2. om det foreligger systemfeil og 3. om angjeldende arbeid skal trekkes tilbake eller ikke. Utvalgene er faglig uavhengige og rapporterer ikke i linjen, deres uttalelser kan ikke overprøves og skal ikke godkjennes av institusjonen. Det er viktig å si at uredelighetssaker i utgangspunktet ikke er personalsaker, ei heller varslingssaker etter arbeidsmiljøloven, og institusjonen kan ikke bestemme hvilke saker som skal til utvalgene. Utvalgene skal på sin side ikke uttale seg noe om mulige sanksjoner eller personalmessige konsekvenser av uttalelsene de kommer med. Det er opp til institusjonen hvordan de følger opp utvalgenes uttalelser. Utvalgene kan avvise saker hvis det er åpenbart at det f.eks. dreier seg om en personalsak eller at det mangler saklig grunnlag. Krangel om for eksempel medforfatterskap er i utgangspunktet ikke et alvorlig brudd på forskningsetiske normer og bør løses i linjen. Faglig uenighet er heller ikke brudd på forskningsetiske normer, snarere tvert imot (jamfør Mertons krav om diskurs). Flere institusjoner har etablert en ordning med forskningsombud som ofte vil være rett adresse for slike spørsmål. Ofte vil ledere i linjen likevel være involvert når spørsmål om mulig uredelighet dukker opp, og det kan være riktig at ledelsen bidrar til at saken belyses på best mulig måte før den sendes til redelighetsutvalget. Det er imidlertid viktig at det bare er et redelighetsutvalg som kan konkludere med at det foreligger uredelighet.
KONKLUSJON
Etikk er en sentral del av god forskningspraksis, spesielt i medisin. Brudd på etiske normer kan undergrave forskningens kvalitet og samfunnets tillit. God forskning krever tid, ressurser og en solid etisk forankring for å sikre pålitelighet og unngå fristelser til juks. Forskningsinstitusjoner må sørge for nødvendige ressurser og opplæring for å forhindre juks. Samtidig må man hindre at forskere tar dårlige moralske valg i en situasjon hvor publiseringspress og andre forventninger er høye. Ansvaret for å opprettholde forskningsintegritet ligger både hos individuelle forskere og institusjonene de arbeider for.
REFERANSER:
1. Lov om organisering av forskningsetisk arbeid (forskningsetikkloven) Lovdata2017 [Available from: https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2017-04-28-23.
2. Prop. 158 L (2015 – 2016). Lov om organisering av forskningsetisk arbeid (forskningsetikkloven), (2015-2016).
3. Garrett N, Lazzaro SC, Ariely D, Sharot T. The brain adapts to dishonesty. Nat Neurosci. 2016;19(12):1727-32.
4. ALLEA. The European Code of Conduct for Research Integrity. Revised 2023 ed. Berlin 2023.
5. Generelle forskningsetiske retningslinjer [Available from: https://www.forskningsetikk.no/retningslinjer/generelle/.
6. Gunsalus CK, Robinsom, A. D. Nine pitfalls of research misconduct. Nature. 2018;557:297-9.
7. Kalleberg R. Robert K. Merton:A Modern Sociological Classic. Journal of Classical Sociology. 2007;7(2):131-6.
8. Paper Mills – Research Report from COPE & STM 2022 [updated June 2022. 1:[1-15]. Available from: https://doi.org/10.24318/jtbG8IHL.
9. Else H. Multimillion-dollar trade in paper authorships alarms publishers. Nature. 2023;613:617-8.
10. Van Noorden R. More than 10,000 research papers were retracted in 2023 – a new record. Nature. 2023.
11. Register over vitenskapelige publiseringskanaler [Available from: https://kanalregister.hkdir.no/publiseringskanaler/Forside/
