Temaleder: PANKREASTUMORES

Pankreaskirurgi er i Norge sentralisert til fem regionale sentre og det utføres årlig ca 350 pankreasreseksjoner per år. Sheraz Yaqub og Kim Mortensen gir en oversikt over de ulike kirurgiske reseksjonsprosedyrer som utføres innen pankreaskirurgien idag.

Pankreascancer vil i over 90 % av tilfellende utgjøres av duktale adenokarsinom som årlig rammer ca 750-800 nordmenn. Sykdommen har dårlig prognose på grunn av sen oppdagelse og aggressiv tumorbiologi. Kirurgisk fjerning av svulsten er eneste mulighet for kurasjon, men kun 15-20% av pasientene har resektabel tumor og kan tilbys operasjon og dernest en mulighet for langtidsoverlevelse. De øvrige pasientene har lokalavansert sykdom (30 %) eller fjernmetastaser (50 %). Studier har vist at pasienter med borderline resektabel (“grenseresektabel”) pankreascancer og en mindre andel pasienter med lokalavansert pankreascancer, dvs med affeksjon av sentrale intraabdominale blodkar, kan opereres og få fjernet svulsten. Etter reseksjon vil denne gruppen pasienter kunne oppnå samme langtidsoverlevelse som pasienter med primært resektabel tumor, spesielt etter neoadjuvant behandling med nye kjemoterapiregimer. Dyre Kleive og medarbeidere fra Oslo universitetssykehus presenterer behandlingsmulighetene for disse pasientene i forhold til å få utført pankreasreseksjon med samtidig karreseksjon.

Selv om pankreaskirurgi er relativt trygt, er det beheftet med en del komplikasjoner. Anne Waage og undertegnede gir en oversikt over hvordan de vanligste komplikasjonene etter pankreaskirurgi kan håndteres. Systematisk registrering av postoperative komplikasjoner og mortalitet gjør det mulig å vurdere resultater etter de ulike typer pankreasreseksjoner og er spesielt viktig etter pankreaskirurgi. En slik registrering foregår både nasjonalt (Norsk kvalitetsregister for gastrokirurgi – Norgast) og institusjonelt (ved Oslo universitetssykehus – Kvalitetsregister for HPB-kirurgi). Gjennom slik systematisk registrering vil man få kunnskap som vil bidra til ytterligere kvalitetsforbedring av pankreaskirurgien.

Dette temanummeret har fokus på kirurgisk behandling, men over 80 % av pasientene med pankreascancer er ikke tilgjengelig for kirurgi. I tillegg vil et flertall av pasientene som blir operert utvikle residiv av sykdommen. Palliative tiltak og de ulike former for palliativ kjemoterapi blir ikke omhandlet i dette temanummeret, men er den viktigste behandlingen for den største andelen av pasientene med pankreascancer. En bedre forståelse av tumorbiologi og epidemiologiske mønstre i befolkningen er viktig og vil kunne bidra til bedre diagnostikk, behandling og overlevelse for disse pasientene. Jan Rune Aunan og Kjetil Søreide fra Stavanger universitetssykehus gir en oversiktsartikkel over epidemiologiske utviklingstrekk, sykdommens forstadier og nyere viten rundt tumorbiologi ved pankreascancer.

Pankreascancer forventes innen få år å være den nest hyppigste årsak til kreftrelatert død. Dette krever handling og intensivert innsats. Det nyopprettede Pancreaskreft Nettverk Norge (PKNN) rekrutterer medlemmer blant pasienter med pankreascancer og deres pårørende, samt helsepersonell og forskere som arbeider med denne kreftformen. De arbeider bredt for å oppnå fremskritt når det gjelder pankreascancer. Initiativtaker og styreleder for dette nettverket er professor i patologi ved Oslo universitetssykehus Caroline Verbeke, som i sitt innlegg gir bakgrunnen for dannelsen av nettverket og kommer med innspill på nødvendige tiltak for å bedre utsiktene for pasienter med pankreascancer.

Selv om pankreascancer er en stor del av pasientgrunnlaget for de som arbeider innen pankreaskirurgi, utgjør andre svulstformer også en stor pasientgruppe. Forekomsten av nevroendokrine pankreasneoplasmer og cystiske pankreaslesjoner har økt betydelig de siste årene på grunn av økt bruk av, og bedre bildediagnostikk. Disse svulstene er ofte et tilfeldig funn ved utredning av ulike symptomer eller sykdommer. Utredning og behandling av nevroendokrine pankreasneoplasmer blir presentert av Espen Thiis-Evensen ved Senter for nevroendokrine svulster på Oslo universitetssykehus. På grunn av relativt høy prevalens av cystiske pankreaslesjoner er det viktig med et godt samarbeid mellom lokalsykehus og universitetssykehuset som utfører pankreaskirurgi i helseforetaket når det gjelder utredning og oppfølging av denne pasientgruppen. Norsk gastrointestinal cancer gruppe –HPB har nylig utgitt anbefalinger for utredning, behandling og kontroll av cystiske pankreaslesjoner og hovedlinjene i disse anbefalingene blir presentert i dette nummeret.

Jeg håper dette nummeret av Kirurgen kan bidra til økt kunnskap om pankreaskirurgi og de hyppigst forekommende pankreastumores. I tillegg er det et sterkt ønske om å signalisere behovet for en bred og intensivert innsats for å bedre diagnostikken, behandlingsmulighetene og prognosen for pasienter med pankreascancer.