Kremen og Linners utførte den første instestinale bypassoperasjon i april 1954. Etter klinisk studie av Payne og DeWind fra perioden 1956-59, og etter Payne og medarbeideres videre eksperimentelle operasjoner med forskjellige lengder på tynntarms bypass, konkluderte man med at ideell lengde av funksjonell tynntarm var 35 cm jejunum og 10 cm ileum (Figur 1)
Figur 1. Viser intestinal bypass med 35 cm jejunum og 10 cm ileum
Denne jejunoileale bypass operasjonen ble mye brukt i Norge i 1970-årene. Metoden hadde betydelige bivirkninger med funksjonsforstyrrelser i lever forårsaket av problemer med det enterohepatiske kretsløp, nyresten og voluminøse, illeluktende avføring. Det ble også registret sene dødsfall hos pasienter operert med tarmshunt forårsaket av leversvikt. Metoden ble derfor nærmest forlatt i begynnelsen av 80-årene.
Figur 2. Viser gastric bypass med Roux-en-Y Anastomose.
I slutten av 1970-årene startet noen norske kirurger med gastric bypass operasjoner ( fig.2) ved sykelig overvekt etter modell av dr. Edward Mason, utviklet i perioden 1965-67 ved Universitetet i Iowa. Det ble det utført ca. 80 slike operasjoner ved Ullevål sykehus i perioden 1979 -81. I denne perioden utførte også noen kirurger gastroplastikker (Figur 3) der man delte magesekken ved hjelp av suturmaskin og laget en liten åpning mellom proximale og distale del av mavesekken, dvs. en ren restriktiv slankeoperasjon. Dette i motsetning både til jejunoileal bypass der slankeeffekten var forårsaket av redusert næringsopptak i tynntarm, og gastric bypass som hadde en kombinasjon av restriksjon på matinntak gjennom reduksjon i mavesekkens volum og en reduksjon i næringsopptak i tynntarm pga av en noe redusert tarmlengde.
Figur. 3. Gastroplastik med gastrogastrostomi, og vertical gastric gastroplastik en forløper til vertical banding
Overlege Olav Bøe ved Sentralsykehuset i Østfold utførte gastroplastikker på sine overvektspasienter inntil han i 1980 utviklet en metode som kk navnet gastric banding. Bøe la et bånd rundt mavesekkens proximale del slik at pasientene kk en liten proximal pouch av mavesekken som reduserte muligheten for matinntak. De 14 første pasientene fra Fredrikstad operert med gastric banding ble presentert på Norsk kirurgisk Forenings Årsmøte ved Ullevål Sykehus i 1981. Dette ble begynnelsen på et tiår der gastric banding var den metoden som i hovedsak ble brukt ved behandling av sykelig overvekt i Norge. Også svenskene tok opp denne metoden, og det ble gjort en del forskning på området både i Norge og Sverige. Mer enn tusen pasienter gjennomgikk denne operasjonen i Norge. Men pga av økonomiske innstramninger på slutten av 1980-årene, sammen med at man så stadig ere komplikasjoner etter operasjoner med gastric banding, ble det nærmest bråstopp i operasjoner for sykelig overvekt i Norge omkring 1990. Den opprinnelige gastric banding prosedyren kom i miskreditt og ble i hovedsak forlatt som operasjonsprosedyre i sin opprinnelige form. Dr. Edvard Mason, Iowa, utviklet en variant av gastric banding, såkalt vertical banding (Figur 4), denne var mye brukt i 1980 og 1990 årene.
Figur 4. Vertical banding etter Masons modifikasjon med forsterkning av stomien med bånd.
Svenskene og andre kirurgiske miljøer utviklet en annen type gastric banding, såkalt justerbar gastric banding (Figur 6) der stomaåpningen kan varieres ved injeksjon eller tapping av væske i båndet som var anlagt rundt magesekken. Dette førte til mindre komplikasjoner spesielt i form av retensjon som hadde vært et hovedproblem ved Bøes opprinnelige metode. Justerbar gastric banding utført laparoskopisk har færre bivirkninger en den opprinnelige bandingen, og risikoen ved operasjonen med lav mortalitet i forhold til andre prosedyrer, gjør at metoden fortsatt er i bruk mange steder i verden spesielt hos uten ekstremt høy BMI.
Figur 5. Skisse som viser hvordan gastric banding ble utført ved Ullevål sykehus i perioden 1981-87.
Ettersom det i 1990- årene nærmest ikke ble foretatt fedmeoperasjoner i Norge, ble mange ekstremt overvektige stående uten behandlingstilbud. Sentralsjukehuset i Førde begynte på slutten av 90-tallet å operere med en metode som ble kalt ” duodenal switch ” (Figur 8) (egentlig biliopankreatisk bypass med duodenal switch). Dette var en operasjon basert på en prosedyre italieneren Scopinaro (Figur 7) hadde utviklet på slutte av 1970-tallet. Sentralsjukehuset i Førde utførte ca. 15 slike operasjoner med åpen kirurgi per år, noe som ikke på langt nær kunne dekke etterspørselen.
Figur 6. Denne tegningen viser modellen for justerbar gastric banding
Pågangen av pasienter ble så stor at ledelsen i Førde fant å måtte henvendte seg til departementet med ønske om å få økt kapasitet på operasjoner for sykelig overvekt i Norge. Undertegnede som sammen med Jon Haffner med ere, hadde gjennomgått resultatene etter operasjoner på fedme pasienter ved Ullevål sykehus i 1980 årene, ble invitert til et møte i Sosial- og helsedirektoratet. I etterkant av dette møtet besluttet departementet å øke behandlingskapasiteten for pasienter med sykelig overvekt, og Aker Universitetssykehus kk denne oppgaven i Helse Øst. Operasjonsaktiviteten ble startet i 2004, andre helseregioner kom også på banen, og det ble etter hvert et samarbeid mellom helseregionene om retningslinjer for operasjon av fedmepasienter.
Figur 7. Biliopancratic bypass etter italieneren Scopinaro.
Utviklingen siden 2004 antar jeg er kjent for de este norske kirurger. Aktiviteten har økt fra år til år, og per i dag opereres det ca. 1000 pasienter for sykelig over vekt i Norge årlig. De aller este pasienter i Norge behandles med gastric bypass som internasjonalt anses som gull standard innen operativ behandling av sykelig overvekt. De aller este operasjonene gjøres i dag laparoskopisk, også ” doudenal switch ”. Sykelig overvekt opereres per dato ved 9 norske sykehus, og ytterligere 2 sykehus er i ferd med å starte denne aktiviteten.