…med at jeg var på rett plass til rett tid i 1991. Turid Josefsen, Hammerfest store datter og leder for USSC, senere Autosuture og nå Covidien, kom til hjembyen og oppdaget at vi ikke gjorde kikkehullskirurgi på Hammerfest sykehus. Vi hadde ikke utstyr og ingen kunne noe særlig mer om dette annet enn det vi sporadisk hadde lest. Det ville Turid ikke ha noe av og i løpet av svært kort tid var topp moderne rack bestilt og kursopplegg planlagt. Alt på hennes regning. Det var ikke særlig vanskelig å være positiv da avdelingsoverlege Svein Hammelbo spurte om jeg, den ferske assistentlegen med ett års fartstid, ville være med ham en uke til Lyon for å besøke og få grunnopplæring hos en av den gastrokirurgiske laparoscopiens pionerer, selveste Phillip Mouret. Ikke nok med det, men i pakken lå det også en reise til Atlanta for å delta på Advanced Training Cource, noe jeg knapt ante hva betydde. Vi skulle til og med reise til fabrikken og besøke selveste Turid Josefsen hjemme i Norwalk utenfor New York.
Snakk om julegave midt i februar!
Valg av veien videre var ikke vanskelig å ta. Det var knapt til å tro at man på et lite lokalsykehus i verdens nordligste by, plutselig stod midt i verden med en utrolig mulighet og faglig utfordring mange andre bare kunne drømme om. Dette ble en «flying start» og grunnlaget for en sterk entusiasme for minimalt invasiv kirurgi. Det har vært en sann glede å være med på utviklingen i alle disse årene, og jeg synes det er på sin plass å sende en julehilsen til Ronald Mårvik, Bjørn Edvin og Jørn Kjæve for deres entusiasme for laparoscopisk kirurgi og utrettelige evne og vilje til å drive unge kolleger opp og frem. Dessuten industrien som hele tiden har gjort det mulig å besøke Europas ledende laparoscopiske kirurger, arrangere kurs, workshops og følge oss opp med det nyeste utstyret.
Harstad sykehus
…nå UNN Harstad er et lokalsykehus midt i et av de tettest befolkede områdene i Troms, Hålogalandsregionen. Sykehuset har alltid hatt et godt rykte og vært et populært valg for turnusleger og leger i utdanning. Dette på grunn av mange år med dyktig administrativ ledelse og stabil bemanning på overlegesiden. Sykehuset ble et naturlig valg også for meg, da jeg som relativt fersk spesialist og full av pågangsmot skulle ta valget mellom en karriere på universitetsnivå eller velge det som lå mitt hjerte nærmest, nemlig lokalsykehuset.
Dessverre ble det jamt slutt på stabiliteten etter at helsereformen kom med sine helseforetak, krangel mellom sykehus, mangel på politisk mot, direktører som kom for så raskt å gå og legge igjen en slagmark etter seg. Mange spesialister hos oss så det meningsløse i det som skjedde her med stadige nedskjæringer, omorganiseringer og trusler om nedleggelse. De valgte å forlate sykehuset og et fagmiljø som gjennom år var bygd opp, ble revet ned.
Sykehuset ble i januar 2007 slått sammen med Universitetssykehuset i Tromsø. Funksjonsfordeling ble gjennom god og fremtidsrettet ledelse endelig satt i system. Kravene om nedskjæring og innsparing ved det store modersykehuset gjorde at man oppdaget at nettopp lokalsykehuset er den perfekte arena for bla laparoskopiske operasjoner. Lokalsykehuset ble igjen en ressurs å regne med.
Den viktigste faktoren for å lykkes er imidlertid ikke bare de gode intensjonene, men de fagfolkene vi klarer å knytte til oss og holde på. Dessverre fikk vi også her rett. De vi mistet vil det ta mange år å fylle tomrommet etter. Rekrutteringen av ferdige spesialister utenfor de store sykehusene og de sentrale strøk er katastrofal, og jeg ser dessverre ingen løsning i nær fremtid.
Laparoscopisk…
…kirurgi har økt voldsomt i popularitet, ikke minst hos pasientene, og vi merker en økende bevissthet rundt krav om «minikirurgi». Pasientene skal i økende grad behandles dagkirurgisk, og betydelige deler av den konvensjonelle åpne kirurgien kan nå erstattes av laparoscopisk teknikk. Vi har etter hvert lagt om driften etter det. Færre heldøgnssenger, flere dagkirurgiplasser og et aktivt pasienthotell. Vi har i stor grad klart omstillingen og fremstår i dag som en moderne og fremtidsrettet kirurgisk seksjon.
Vi tilbyr ved siden av den generelle åpne kirurgien, et bredt spekter av laparoscopiske inngrep som cholecystectomi, fundoplikasjon, refundoplikasjoner, ventralhernier, stomihernier, lyskebrokk ved residiv/bilaterale, appendektomier, stageing ved prostatacancer, rectopexier med fremre og bakre plastikk. Vi er i startfasen med colonkirurgi, men har fortsatt ikke begynt med laparoscopisk cancerkirurgi. Da fedmekirurgien var i startfasen tilbød vi vår kapasitet og kompetanse, men man valgte å legge dette til et annet sykehus i landsdelen. Dette viste seg imidlertid ikke å være tilstrekkelig pga ustabil bemanning, og vi sliter nå med lange ventelister. Kravene om lokal totalomsorg for fedmepasientene, som den gang ble stilt før oppstart av et kirurgisk tilbud, er åpenbart ikke så viktige lenger. Mange av våre pasienter blir nå tilbudt operasjon ved privatklinikker i Oslo. Det synes vi er synd både for pasientene og for oss, som trenger nisjer for å rettferdiggjøre vår eksistens.
Vi har et nært samarbeid med UNN i Tromsø og sykehuset i Narvik gjennom felles ventelister og ambulering mellom enhetene. Det kommer i økende grad på plass en fornuftig funksjonsfordeling og forståelse for at man ikke kan drive med alt overalt. Vi lager nisjer de lokale faggruppene er særlig gode på og prøver å bygge opp levedyktige miljøer med noe begrensede oppgaver. Dette tror vi er veien å gå for å bevare sykehusene i de tre byene. Vi klarer også på den måten i større grad å gi tilbud til alle våre pasienter og unngå lekkasje ut av foretaket.
Berlin
Jeg har nettopp hatt gleden av å besøke og oppholde meg ved Charitesykehuset et helt år. Dette er Europas største universitetssykehus. Her har jeg kunnet følge frontlinjen innen laparoscopisk kirurgi, hvor både laparoscopi gjennom naturlige åpninger og singel port kirurgi er hverdagen. Jeg kunne ta med meg hjem mye kunnskap og ideer om så vel laparoscopi som effektiv drift av operasjonsavdelingene.
Mitt inntrykk derfra var nok at entusiasmen for minimalt invasiv teknikk ved den mer langvarige kompliserte kirurgien ikke var til stede, mens de inngrep som gikk raskere eller like raskt som åpen kirurgi ble gjort laparoscopisk. Jeg tror mye av årsaken til dette lå i manglende kapasitet og dårlig økonomi. Det som også overrasket meg var at utdanningskandiatene i langt mindre grad slapp til ved operasjonsbordet enn det vi er vant til her hjemme. Assistentleger som hadde jobbet 8-10 år ved avdelingen gjorde f.eks ikke laparoscopiske galler selvstendig. Det vi sliter med her hjemme mht økonomi, utstyr, arbeidsplaner og arbeidstid blir om ikke akkurat bagateller, så i alle fall mye mindre enn der nede.
Utdanning…
…har vært grunnsteinen i avdelingen hele tiden og har hatt høyeste prioritet. Det har vært stilt store krav til kandidatene om selvstendighet og ansvar for fellesskapet og egen progresjon. De slipper tidlig til og blir raskt en viktig del av kollegiet med oppgaver og ansvar. Vi har hatt godkjenning for generell utdanning i 4 år og har B-grenutdanning i gastrokirurgi og urologi. Dette har gjort at utdanningskandidatene gjerne har vært her i 5-6 år og har forlatt sykehuset med fulle operasjonslister og gjerne som konstituerte overleger. Til tider svært arbeidsomt men til nytte og glede den dagen de entrer arenaen i gruppe-1-tjeneste. Det forventes bla at de skal være selvgående på laparoscopiske galler, appendectomier og ventralhernier før de forlater vårt sykehus.
Jeg har enda til gode å høre at en turnuslege eller lege i utdanning som har sluttet hos oss, har vært misfornøyd. Rekruttering og stabilisering har vært hovedmålet, men så langt har i kjent stil dessverre ingen kommet tilbake som ferdige spesialister.
Vikarer…
…har vært en viktig del av bemanningen disse årene. Samtidig som spesialistmangelen er i ferd med å kvele oss, har mange av vikarene betydd mye for arbeidsmiljøet og den faglige utviklingen. Det er nyttig å hente inspirasjon hos dyktige kolleger både i inn- og utland. Etter som vi har blitt kjent med disse, har vi kunnet planlegge kirurgien etter deres spesialkompetanse og det har kommet avdelingen til gode på mange måter. Jeg minnes den gangen Ronald Mårvik var her som vikar og vi gjorde den første laparoscopiske proctocolektomien i landet.
Lokalsykehusene…
…lever videre fordi det er noen som har sitt hjerte der, som har et eierskap til arbeidsplassen sin og som derfor står på i med- og motgang. Vi har en helt unik mulighet til å skape nisjer hvor den enkelte kirurg kan utvikle seg og drive med sine spesialinteresser. For min del har dette vært å bygge et senter for minimalt invasiv kirurgi i regionen.
Jeg pleier å si det sånn at så lenge vi klarer å bevare humøret, det positive arbeidsmiljøet og at humoren og kameratskapet hele tiden ligger like under overflaten, får vi det til. Det har vært, er og kommer til å bli krevende.
Jeg ønsker med dette alle gode kolleger God jul og et godt nyttår!
