FORSKNING UTENFOR UNIVERSITETSSYKEHUSENE

Stor forskning kan også gjøres på små sykehus, men kommer ikke av seg selv. Sørlandet sykehus har jobbet målrettet med forskningskultur i mer enn 20 år. Forskning er en av fire lovpålagte oppgaver for helseforetakene i tillegg til behandling, utdanning og pasient- og pårørendeopplæring. Regjeringen Solberg utarbeidet en nasjonal handlingsplan for kliniske studier for perioden 2021-2025. Målet er hårete og gjelder alle foretak, også utenfor universitetsbyene: Klinisk forskning skal være en integrert del av all pasientbehandling og innen 2025 skal antall kliniske studier dobles (1). Figur 1 viser at vi er langt fra målet.

PASIENTER NYTER GODT AV FORSKNING PÅ SMÅ SYKEHUS

Forskning er åpenbart viktig for pasienten. Deltakelse i kliniske studier gir pasienten mulighet for å få ny og utprøvende behandling, før den er kommersielt tilgjengelig. Noen ganger kan dette være livreddende. Det er viktig med en desentralisering av slike studier. Når vi kan tilby lokal deltakelse, kan pasientene slippe ulempen ved å reise til andre sykehus, og vi kan oppnå målet om redusert ulikhet i helsetilbud mellom sykehus og regioner. Oppfølgingen i kliniske studier kan også være hyppigere og bedre enn det som er standard behandling, og pasientene kan føle seg ekstra godt ivaretatt. For pasientene kan studiedeltakelse også ha en altruistisk dimensjon; man gjør noe for senere pasienter i samme situasjon.

FORSKNING GIR FORDELER FOR SYKEHUSET

Også den kliniske avdelingen nyter godt av å delta i kliniske studier. Man er med i forskningsfronten, forskningskompetansen hos personellet som er involvert i studiene øker og interessen for videre forskning blir forhåpentligvis større. Avdelinger med forskningsaktivitet vil være en attraktiv arbeidsplass for de med akademiske ambisjoner. Ikke minst i den vanskelige rekrutteringssituasjonen vi har i dag, er dette et viktig signal til jobbsøkere til de mindre sykehusene. Forskning kan føre til at vi finner mer effektive måter å bruke ressurser på, som igjen kan få direkte innvirkning på avdelingens drift. På mindre sykehus kan det være kortere veg mellom forskningsresultater og implementering. I tillegg kan helseforetakene spare store summer på høykostmedisiner. I en masteroppgave som undersøkte kliniske studier med høykostmedisiner ved Ahus, kom det frem at sykehuset sparte 1,8 millioner kroner i gjennomsnitt for hver studie de deltok i (2).

FORSKNING PÅ SØRLANDET SYKEHUS

For å øke forskningsaktiviteten har sykehusene rigget seg forskjellig, og hvor stor del av driftsbudsjettet som brukes til forskning varierer. De fleste helseforetak har etter hvert fått egne forskningsenheter som gir administrativ og praktisk støtte, og de har også en kontrollfunksjon med forskning i egen institusjon. Utvikling i antall publikasjoner har vært jevnt stigende de siste årene og reflekterer økt fokus på forskning og villighet til å bruke interne midler.

Sørlandet sykehus har et opptaksområde på omlag 310 000 personer og har en dekningsgrad på pasientbehandling på over 90%. Dette innebærer at vi behandler og følger opp de aller fleste pasientene selv og har en stor nok populasjon til å forske på behandling og oppfølging av alle vanlige sykdommer. Pasient- og praksisnær forskning er hovedregelen. Ved å forske på vanlige sykdommer vi ser i klinisk praksis, kan vi designe studier som er tilpasset lokalbefolkningens behov og sykdomspanorama og helseforetakets utfordringer. Veien fra forskning til implementering kan også tenkes å være kortere når resultater er generert lokalt.

Siden 2004 har Sørlandet sykehus hatt egen forskningsenhet. Vi har åtte heltidsansatte som gir administrativ og praktisk støtte i alle deler av forskningsprosessen. Sykehusledelsen støtter godt opp om visjonen om å drive forskning som kan endre klinisk praksis, og årlig lyses det ut interne midler til inntil fem ph.d-prosjekter. Hvert år disputerer mellom fem og ti av våre ansatte (figur 3). Sykehuset har nå besluttet å bevilge interne midler også til forskere etter oppnådd doktorgrad. Målet er å få en solid stamme av erfarne forskere som både kan drive yngre forskere fram og som finner at Sørlandet sykehus er en attraktiv arbeidsplass som verdsetter forskningskompetansen de har opparbeidet seg.

Forskningspoliklinikker blir opprettet på stadig flere sykehus. Disse har svært varierende utforming på sykehusene, men det viktigste innholdet er studiesykepleierne. På Sørlandet sykehus har vi hatt god erfaring i mange år med dedikerte studiesykepleiere ved Senter for kreftbehandling. Etter hvert som aktiviteten har tatt seg opp, har vi nå fire heltidsansatte sykepleiere. Terskelen for å delta i kliniske studier blir lavere for legene, og ikke minst får studiesykepleierne et fagmiljø for økt kompetanse, erfaringsutveksling og muliggjør opplæring av kollegaer på andre avdelinger.

TRUSLER MOT ØKT FORSKNINGSAKTIVITET

Vi opplever flere trusler mot økt forskningsaktivitet, og sannsynligvis er ikke dette unikt for Sørlandet sykehus. Den viktigste er mangel på tid. Som aktiv forsker på et lokalsykehus de siste femten årene har undertegnede merket det økende trykket på drift og produksjon. Mens vi for femten år siden kunne drive klinisk forskning uten frikjøpt tid er ikke dette mulig i dag. Vi er helt avhengig av dedikert tid til forskning innenfor vanlig arbeidstid, både for oss selv og for studiesykepleiere som blir stadig viktigere når vi driver kliniske studier.

For å drive forskning er vi avhengig av lederstøtte. Øverste leder har et ansvar for at det drives forskning på foretaket og kan gi viktige signaler nedover, blant annet ved å prioritere forskning i sykehusets budsjett. Like viktig er støtten fra forskerens nærmeste leder. Erfaringen fra vårt sykehus viser at avdelinger som har prioritert forskning over tid, har utviklet aktive forskningsmiljøer. Dette krever imidlertid tålmodighet fra lederens side samt gode evner til å prioritere i budsjettet og finne fleksible løsninger. Vi merker etter hvert god støtte for legegruppen fra nærmeste leder, mens sykepleierne møter større utfordringer i sin linje. Årsakene til denne forskjellen er ikke helt klare, men kan ha sammenheng med tradisjoner. En annen forklaring kan være at mange sykepleiere ikke driver egen forskning, men fungerer som studiesykepleiere i kliniske studier. Kanskje blir denne innsatsen vurdert annerledes, til tross for at den er avgjørende for studienes gjennomføring. Avdelingsledere kan oppleve studiesykepleiere som en utgift på avdelingens budsjett, men med økende forskningsaktivitet vil også inntektene øke. Forskning må gjøres i et langtidsperspektiv, og man må tåle økte kostnader i starten. På Akershus universitetssykehus har omfattende satsing på studiesykepleiere gitt gode resultater (3).

Antall kliniske studier i Norge er dalende (figur 1). Årsaken er ikke klar, men det ser ikke ut til at regjerningens målsetning om en dobling av antall kliniske studier innen 2025 vil bli nådd. Vi opplever stor konkurranse mellom land, men også mellom sykehusene i Norge. En stor pasientpopulasjon (les: universitetssykehusene) er åpenbart mer attraktiv når den farmasøytiske industrien skal finne samarbeidspartnere for sine studier.

Universitetssykehusene og lokalsykehusene konkurrerer om de samme forskningsmidlene. Sterke forskningsmiljøer i universitetsbyene har større mulighet for å få tilslag på sine søknader og kan være en trussel for forskningsaktiviteten på mindre sykehus. Dessverre er potten som prioriteres til ikke-universitetssykehusene i de regionale utlysningene så liten at den er uten betydning (4). Derfor er vi avhengig av at de mindre sykehusene prioriterer egne midler til forskning.

Videre opplever også vi den generelle personellutfordringen i helsevesenet. Selv med ekstern finansiering og dedikerte forskere, kan det være vanskelig for underbemannede avdelingsledere å finne en erstatning for kliniker som skal frikjøpes. Det kan være utfordrende for gjenværende helsepersonell å godta at man må arbeide mer for at en kollega skal følge forskerdrømmen. At forskere bidrar til å dekke vakter i høytid og ferier kan bøte på noe av dette og er en nødvendig og innarbeidet praksis på vårt sykehus.

KONKLUSJON

Det drives mye god pasientnær forskning utenfor universitetssykehusene. Forskning er lovpålagt og tidkrevende, og krever at ledere forstår at de må så før de kan høste. Tid er forskningens viktigste mangelvare og må skjermes fra drift. Forskningssykepleiere er gull verdt og bør prioriteres.

REFERANSER:

1. Nasjonal handlingsplan for kliniske studier 2021-2025 – regjeringen.no
2. Petersen, A. Finansielle besparelser som følger av innføring av kliniske studier. https://www.duo.uio.no/bitstream/handle/10852/96009/Kandidatnummer-113-HADM4502-v-ren-2022.pdf?sequence=1
3. Dagens Medisin: Antallet kliniske studier i Norge har falt. På denne avdelingen peker pilene oppover. https://www.dagensmedisin.no/akershus-universitetssykehus-ahus-klinisk-forskning-kliniske-studier/antallet-kliniske-studier-i-norge-har-falt-pa-denne-avdelingen-peker-pilene-oppover/626609Strategiske forskningsmidler til ikke-universitetssykehus 2025 – Helse Sør-Øst RHF. https:// www.helse-sorost.no/helsefaglig/forskning/forskningsmidler/strategiske-forskningsmidler-til-ikke-universitetssykehus/