Kronisk sykdom i spedbarnsperioden kan påvirke foreldre-barn samspillet og den mentale helsen til barnet. I denne undersøkelsen ønsket vi å undersøke kvaliteten på mor-barn samspillet, psykisk helse og psykososial fungering hos pasienter med øsofagus atresi (figur 1).
Vi undersøkte 39 spedbarn med øsofagus atresi ved ett års alder og deres mødre, og 21 ungdommer med øsofagus atresi og deres mødre. Vi brukte kontroll grupper som hadde tilsvarende alders og kjønns fordeling.
Vi samlet medisinske data fra journalene. Mor-barn samspill ble målt ved hjelp av en videobasert observasjonsmetode (Parent Child Early Relational Assessment) (PCERA) skåret av to uavhengige observatører. Barnet ble undersøkt av barnepsykiater og klassifisert etter Diagnostic Classification 0-3 (DC: 0-3). Ungdommenes mentale helse og psykososial fungering ble målt ved hjelp av intervju (K-SADS ) og spørreskjemaer (YSR/ CBCL) og et globalt mål på psykososial fungering (CGAS ). Ungdommenes selvfølelse ble målt ved hjelp av spørreskjema (SPA ). Mødrenes psykiske stress og velvære ble målt ved hjelp av spørreskjemaer (GHQ- 30, STAI ).
Resultatene viste at mødrenes bidrag i mor-barn-samspillet var negativt påvirket i spisesituasjonen i forhold til kontrollgruppen (1, 2). Vi fant psykiske forstyrrelser hos 1/3 av spedbarna, hovedsakelig relatert til opplevd traume i forbindelse med symptomer og behandling av sykdommen. Flere operasjoner og utvidet behandling på respirator var prognostiske faktorer som predikerte psykiske forstyrrelser, i tillegg til kronisk stress i familien (3).
Ungdommene med øsofagus atresi hadde tilpasset seg sykdommen godt og skilte seg ikke ut fra kontrollene i forhold til psykisk helse og psykososial fungering. Langtids komplikasjoner av sykdommen (sammenvoksinger i spiserøret og lav høyde) var prognostiske faktorer som predikerte psykisk helse og psykososial fungering, ved siden av kronisk familie stress (4).
Konklusjon
Mødrene til spedbarn med øsofagus atresi var negativt påvirket i samspillet i spisesituasjonen. En tredjedel av spedbarna hadde psykiske forstyrrelser, men ungdommer med øsofagus atresi skilte seg ikke ut fra kontrollene i forhold til psykisk helse eller psykososial fungering. En forklaring kan være at til tross for mulig sårbar tidlig tilknytning kan videre forløp gå bra dersom barnet ikke blir utsatt for nye traumer eller kroniske belastninger. Faktorer som fremmer psykisk helse hos barn med øsofagus atresi er godt foreldrebarn samspill, foreldrenes følelse av kompetanse, god omsorgssituasjon på sykehuset og god familiefungering.
Referanser:
1. Faugli A, Aamodt G, Bjørnland K, Emblem R, Diseth TH. Assessment of early mother-child relation in infants with oesophageal atresia. Nord J Psychiatry 2005; 59: 498- 503.
2. Faugli A, Emblem , Veenstra M, Bjørnland K, Diseth TH. Does esophageal atresia influence mother-infant interaction? Journal of Pediatric Surgery 2008; 43: 1796- 1801.
3. Faugli A, Emblem R, Bjørnland K, Diseth TH. Mental health in infants with esophageal atresia. Infant Mental Health Journal 2009; 30: 40-56.
4. Faugli A, Bjørnland K, Emblem R, Nøvik, TS, Diseth TH. Mental health and psychosocial functioning in adolescents with esophageal atresia. Journal of Pediatric Surgery 2009; 44:729-737.
