Mange velger å tilbringe en periode i utlandet i forbindelse med overlegepermisjon. Det finnes også muligheter for utenlandsopphold før opptjent rett til overlegepermisjon. Et ”fellowship” i utlandet gir en fantastisk mulighet for faglig fordypning og er lærerikt på alle måter.

Bilde 1: Fra venstre dr Raj Singh, dr Hiten Patel, meg selv og opr.spl. Fez.

Fellowship

Å jobbe i utlandet en periode er egentlig noe jeg alltid har kunnet tenkt meg. Det at jeg fortsatt var i en  utdanningsstilling, og i tillegg hadde barn fra barnehagealder til ungdomsskolen, gjorde at terskelen ble høy for å ta steget og sette i gang et slikt prosjekt. I 2008 bestemte vi oss likevel for å prøve. Min kone, som da var i slutten av sin radiologiske spesialisering, hadde besøkt Great Ormond Street Hospital for Children (GOSH) i London tidligere og ønsket å fordype seg i barneradiologi. Valget falt derfor på London. Jeg derimot visst ikke hvordan jeg skulle gå frem eller hvem jeg kunne kontakte for å få et faglig meningsfullt opphold i denne byen. Jeg kom i snakk med en anestesikollega fra UNN som  under et opphold ved University College Hospital (UCH) som hadde møtt en hyggelig urolog ved dette sykehuset. Dette var dr. Hiten Patel, som på det tidspunktet var overlege ved Seksjon for Uro-Onkologi og leder for urologisk laparoskopi ved UCH. Jeg begynte med å sende dr. Patel en e-post samt e-poster til flere andre sykehus i London. Patel var interessert i å snakke med meg og jeg dro på besøk til London, møtte ham, og fikk tilbud om et «Fellowship in Laparoscopy and Simulation Training». Et ”fellowship” er i Storbritannia den siste delen av spesialistutdanningen, der man vanligvis får muligheten til å fordype/subspesialisere seg ytterligere innenfor en spesialitet. Patel var sterkt involvert i «The UCH Education Centre» som driver kurs i basale og avanserte laparoskopiske ferdigheter. Han har tidligere bla. jobbet ved University of Rochester, New York og har bred erfaring innen konvensjonell og robot-assistert laparoskopi. Jeg fikk også positiv respons fra Urologisk Avdeling ved GOSH, men muligheten å kunne fordype seg i laparoskopi var noe jeg hittil hadde savnet i min utdanning og jeg takket derfor med glede «ja» til tilbudet om et ”fellowship” på UCH.

Sommeren 2009 flyttet vi til London. Man møter en del praktiske og byråkratiske utfordringer når man flytter til Storbritannia. Britisk autorisasjon søker man via General Medical Council (www.gmc-uk.org) i god tid før man flytter. Søknadsprosessen er byråkratisk, men ukomplisert.  Både norsk cand.med. grad og medisinske spesialiteter godkjennes av GMC på lik linje med britisk grader.

Bilde 2: Simulator lab ved UCH Education Centre.

University College Hospital

University College Hospital ble åpnet i 2006 og den urologiske avdelingen har lang tradisjon fra St.Peter`s Hospital for Stone på 1800-tallet og senere Institute of Urology ved The Middlesex Hospital som ble flyttet til UCH i 2006. Urologisk avdeling er den største kirurgiske avdelingen ved UCH. Det arbeider omkring 25 overleger ved avdelingen, som ledes av Prof. Anthony Mundy. UCH har et internasjonalt miljø hvor britene faktisk er i mindretall. Det er svært vanlig med «visiting fellows», både i forskning og klinikk, og jeg ble tatt godt imot.

Jeg jobbet ved Seksjon for Uro-Onkologi under veiledning av dr Patel. Pasientflyten og driften er organisert annerledes enn i Norge. Hver enkelt overlege har sin egen driftsenhet med sin sekretær, egen poliklinikkliste og egne operasjonsdager. Vi hadde 2 operasjonsdager i uken og opererte laparoskopisk prostatektomi, cystektomi og nyrekirurgi. UCH hadde akkurat anskaffet et DaVinci-system, men det var fortsatt ikke tatt i bruk. Det var veldig interessant å se at man kan gjøre urologisk cancerkirurgi laparoskopisk med gode resultater, spesielt i robot-tidsalderen. Det var en også annen fellow i teamet samtidig, dr Raj Singh fra Trinidad. Vi deltok begge aktivt under alle operasjoner og gjorde enkelte operasjoner uten dr Patel. I tillegg hadde vi fri tilgang til simulatortrening i UCH Education Centre. Den operative utdanningen var organisert i en strukturert, modulær treningsform.

Bilde 3: University College Hospital, 235 Euston Road, London.

Modulær trening

Modulær trening i laparoskopi går ut på at en laparoskopisk prosedyre deles inn i flere moduler som igjen har forskjellig vanskelighetsgrad.

I den praktiske utdanningen utførte vi de enkleste modulene under supervisjon først. Når de enklere delene av inngrepet beherskes, fortsetter man med modulene med neste vanskelighetsgrad. De enkle modulene vil da utføres av andre slik at man i utdanningssituasjonen på operasjonsstuen konsentrerer seg om en mindre del av operasjonen. Modellen gir også mulighet for opplæring av flere kirurger samtidig, slik at både jeg og min fellow-kollega fikk utbytte av hver operasjon. Denne treningsmodellen er godt dokumentert og resulterer i en kortere læringskurve og gode kliniske resultater(1). I tillegg til opplæringen på operasjonsstuen ble alle inngrep videodokumentert og vi gikk gjennom alle operasjoner i etterkant, med spesielt fokus på operasjonsteknikk. ”Debriefen” fant oftest sted etter inngrepet samme dag eller dagen deretter og var svært lærerik. Denne utdanningsformen er meget effektiv med rask progresjon av ferdighetene. Til eksempel ble min ”læringskurve” for laparoskopisk prostatektomi, med denne modellen, kortet ned til 36 inngrep. Vi har i ettertid adaptert prinsippet ved UNN og den operative opplæringen i laparoskopisk urologi følger nå samme modell.

Ved siden av klinisk arbeid deltok jeg i også organisering og gjennomføring av kurs for laparoskopiske ferdigheter på UCH Education Centre. Senteret har det meste av Virtual Reality-simulatorer og enklere treningsbokser og tilbyr kurs for alt fra leger i spesialisering i London, nasjonale kurs og internasjonale ”master-classes”.

Bilde 4: Full utstyrt simulatorlaboratorium der man kan trene hele team. På bildet ligger det en dukke klar for trening.

Finansiering

Den enkleste veien til et ”fellowship” ved et sykehus i London er at man stiller med ekstern finansiering, dvs. fra Norge. Gratis arbeidskraft er selvfølgelig velkommen, men har også fordelen av at man står friere til å gjøre de tingene man er mest interessert i. Det er også mulig å søke på utlyste ”fellowships”. Disse stillingene er ikke forbeholdt leger i spesialisering fra London, men intervjuprosessen er nokså annerledes enn i Norge. Det tilbys bla kurs i ”hvordan ta seg godt ut i et intervju”. I mitt tilfelle fikk jeg finansiell støtte fra UNN de første 4 mnd og deretter post-doc. stipend fra Helse Nord. Mitt post-doc. prosjekt var forskning på ’Telementoring i laparoskopi’ der vi har forsøkt å utvikle telemedisinske løsninger for veiledning innenfor laparoskopi. Prosjektet er senere blitt del av en større satsning ved UNN og Nasjonalt Senter for Telemedisin (”Mobile Medical Mentor”).

Forskning

Ved siden av arbeidet på sykehuset fikk jeg også være med på forskningsprosjekter innen laparoskopi. Jeg jobbet med en meta-analyse av erektil funksjon etter prostatektomi (2) og skrev flere bok-kapitler til en bok om simulasjonstrening (3). Også denne muligheten for forskning innen minimal invasiv kirurgi var for meg svært lærerik.

Sommeren 2010 sluttet dr Patel i sin jobb ved UCH og jeg jobbet videre med ham ved St. Barth´s Hospital/Queen Mary University der han ble ansatt som leder for simulasjonstreningen. Universitetet tilbyr et Masterstudium for leger i spesialisering i ”Surgical Skills and Science”.

Mitt fellowship i London har vært ekstremt lærerikt, både når det gjelder operative ferdigheter og forskning. Erfaringen med simulasjonstrening har ført til utviklingen av et treningsprogram for alle spesialiteter, som bruker laparoskopisk teknikk, ved UNN. Gjennom samarbeidet med dr Patel har jeg funnet en mentor og samarbeidspartner for fremtiden. Etter at jeg kom tilbake til UNN i 2011, ble dr. Patel ansatt som professor ved Universitetet i Tromsø (UiTØ) og deltidsansatt ved vår avdeling. Han jobber hos oss ca 1 uke i måneden og opererer da sammen med oss. På denne måten har også utdanningen i minimal invasiv kirurgi samt forskningsaktiviteten ved vår avdeling fått et kraftig løft.

Bilde 5: Trening på anleggelse av ekstrakorporal knute gjør at man kan komme seg ut av mange situasjoner uten konvertering til åpent inngrep.

Praktiske råd

Det er mye planlegging som skal til for å flytte en hel familie til et nytt land. Mange praktiske prosesser var overraskende forskjellig fra Norge, spesielt slikt som anskaffelse av bankkonti, mobiltelefon og tegning av husleiekontrakter. Det er et stort leiemarked for leiligheter/hus i London, men prisnivået er dessverre meget høyt. Skolesystemet i Storbritannia er kanskje noe av det som skiller seg mest fra den norske hverdagen, så vi valgte å la våre barn (6, 8 og 15 år) gå på den norske skolen i London. Dette er en privatskole hvor undervisningen følger norsk skoleplan, men hvor elevene blir undervist både på engelsk og norsk, og hvor skoledagen derfor er noe lenger enn i Norge.

Selv om oppholdet i London ikke akkurat var økonomisk lønnsomt, har hele familien hatt et stort utbytte og glede av denne erfaringen, og jeg kan på det varmeste anbefale andre å ta et fellowship i utlandet.

Referanser

  1. Stolzenburg JU, Rabenalt R, Do M, Horn LC, Liatsikos EN. Modular training for residents with no prior experience with open pelvic surgery in endoscopic extraperitoneal radical prostatectomy. EurUrol. 2006; 49(3): 491-8.
  2. Kilminster S, Muller S, Menon M, Joseph JV, Ralph DJ, Patel HR. Predicting erectile function outcome in men after radical prostatectomy for prostate cancer. BJU Int. 2012; 110(3): 422-6.
  3. Patel H, Joseph J. Simulation training in laparoscopy and robotic surgery. London: Springer; 2012.