PANCREASKREFT
PANCREASKREFTForekomst
Årlig blir over 600 nye pasienter diagnostisert med pancreaskreft i Norge, som tilsvarer en samlet insidens på 14/100 000/år. Forekomsten er tilnærmet lik for begge kjønn, og øker betydelig med alder over 60 år. Ved diagnosetidspunktet har mange pasienter enten metastatisk eller lokalavansert sykdom, og noen har tilleggssykdommer som gjør at operativ behandling ikke er mulig. Dermed kan kun 15-20 prosent av pasientene bli tilbudt operativ behandling med kurativ intensjon. Selv hos de som blir «radikalt» operert er 5-års-overlevelsen lav.
Diagnostikk
Tidlig diagnostikk er viktig, men ofte vanskelig. Kliniske symptomer er vage og uspesifikke. Ikterus og ufrivillig vekttap, eventuelt i kombinasjon med smerter, er alarmtegn. Nyoppdaget diabetes mellitus hos en pasient uten kjente risikofaktorer bør også lede til videre utredning.
Adekvat bildediagnostikk, ofte med computer diagnostikk (CT) i portovenøs fase, bør rekvireres ved mistanke om alvorlig abdominal sykdom. For spesifikk tumordiagnostikk i pancreas, gjøres CT-pancreas protokoll, som inkluderer 2 fase kontrast undersøkelse, der man også tar med abdomen/bekken og thorax. Vurdering av resektabilitet baserer seg på adekvat bildediagnostikk, og endelig utredning/vurdering bør utføres der hvor pasienten eventuelt skal opereres (Figur 1). Både MR og endoskopisk ultralyd (EUS) kan være supplerende modaliteter i enkelte tilfeller. ERCP har liten plass i diagnostisk sammenheng, men er aktuell prosedyre ved for eksempel galleavlastning. Det er svært viktig at optimal bildediagnostikk blir utført før man avlaster galleveier med stent.
Tumormarkører (forhøyet CA 19-9 ved ductalt adenocarcinom eller kolangiocarcinom eller forhøyet CgA ved nevroendokrin tumor) kan gi en viss støtte i tumorutredningen, på samme måte som forhøyet IgG4 kan gi en viss diagnostisk støtte ved klinisk mistanke om autoimmun fokal pancreatitt.
En best mulig utredning basert på adekvat bildediagnostikk og noen ganger supplert med for eksempel EUS er viktig for adekvat utredning av både solide og cystiske pancreaslesjoner.
Behandling
Kirurgi er den aller viktigste terapeutiske modalitet hos pasienter som vurderes for behandling med kurativ intensjon. Pasienter med tumor lokalisert til caput pancreas/periampullært blir vurdert for pancreatoduodenectomi (gjerne kalt «Whipple´s operasjon»), ofte i en pylorusbevarende modifikasjon (Figur 2). Distale reseksjoner med splenektomi blir gjort om tumor er lokalisert i cauda, eller i corpus pancreatis. Hvis det er liten mistanke om at pancreaslesjonen er malign, vil man gjerne tilstrebe en miltbevarende distal reseksjon. Total pancreatectomi utføres svært sjelden, og da gjerne hos pasienter som har fått påvist intraductal papillær mucinøs neoplasi (IPMN) med påvist, eller mistanke om, affeksjon av hele hovedgangen i pancreas.
Pancreasreseksjoner er krevende operasjoner. Denne type kirurgi blir nå i all hovedsak utført ved 5 universitetssykehus (OUS-Oslo, SUS-Stavanger, HUS-Bergen, St.Olav-Trondheim, og UNN-Tromsø). Likeså viktig som selve den kirurgiske kompetansen, er en døgnkontinuerlige kompetanse og kapasitet hos andre involverte avdelinger: anestesi-/intensiv avdeling, radiologisk avdeling med invasive prosedyrer, endoskopi laboratorium. Avdeling for patologi og onkologisk avdeling er avgjørende for det samlede behandlingstilbudet.
Adjuvant kjemoterapi er nå et standard tilbud til alle (< 75 år) som er operert for adenocarcinom i pancreas, uavhengig av lymfeknutemetastaser eller ikke. Enten 5-FU/leucoverin eller Gemcitabin-basert adjuvant behandling bør påbegynnes innen 8 uker fra operasjonstidspunktet, og behandlingen varer i 6 mnd.
Oppfølging etter kurativ behandling
Postoperativ kontroll hos kirurg 4-6 uker etter operasjonen er viktig for å formidle ny informasjon (inkludert endelig histologibeskrivelse), og for å imøtekomme det informasjonsbehovet pasienten og pårørende måtte ha. Dessuten er det viktig å vurdere pasientens allmenn- og ernæringstilstand, ikke minst med tanke på å kunne starte med adjuvant kjemoterapi.
Under pågående kjemoterapi blir pasienten fulgt av onkolog. Etter avsluttet primærbehandling vil pasienten som en hovedregel bli fulgt videre av sin fastlege. Det er ikke vitenskapelig støtte for å si at tett oppfølgning ved sykehus-poliklinikk, og/eller standardisert rutinemessig bildediagnostikk bedrer prognosen for denne pasientgruppen. Om nye kliniske problemstillinger dukker opp i forløpet, må fastlegen henvise pasienten til relevant bildediagnostikk og/eller til utredning og vurdering ved aktuell spesialistpoliklinikk.
Palliativ behandling av inoperabel tumor eller metastaserende kreftsykdom
De fleste pasienter med pankreas kreft har allerede ved diagnosetidpunktet avansert sykdom som ikke er tilgjengelig for kurativ behandling. Selv hos de som blir operert med kurativ intensjon vil svært mange få sykdomstilbakefall. Vanligst er metastaser til lunge, lever, lymfeknuter eller peritoneum, med eller uten lokalt residiv. Hos pasienter med lokalavansert sykdom (uten metastaser) er median overlevelse mellom 9-12 måneder, den mediane overlevelsen er redusert til mellom 3-6 måneder om det er påvist metastaser.
Om pasienten har adekvat funksjonsstatus (ECOG≤1-2) kan systemisk palliativ kjemoterapi vurderes. Behandling med Gemcitabine i.v. har gitt økt overlevelse sammenlignet med 5-FU basert behandling. Nyere data tyder på at FOLFIRINOX kan bedre overlevelsen ytterligere, men med en noe høyere bivirkningsprofil. Andre medikamenter og regimer er på vei inn i klinisk anvendelse.
Denne pasientgruppe vil ofte ha behov for palliative tiltak både for å avlaste obstruksjoner (endoskopisk avlastning av f eks. galleveier eller duodenum med SEMS, eller ventrikkelen med en PEG), men også lindre smerter (adekvat smertebehandling medikamentelt, men i tillegg for eksempel CT- eller EUS veiledet coelicusblokade). Generelle palliative tiltak og nyttig informasjon er godt beskrevet i eget Handlingprogram for palliasjon i kreftomsorgen (se Helsedirektoratets hjemmeside).
CYSTISKE PANCREASLESJONER
Utredning og behandling av cystiske pancreaslesjoner er en voksende del av virksomheten innen gastroenterologien. Disse lesjonene er ofte et tilfeldig funn ved utredning av symptomer eller tilstander som ikke er relatert til pancreas. Økende bruk av bildediagnostikk, ikke minst i primærhelsetjenesten, avdekker lesjoner som i neste omgang henvises til spesialistpoliklinikk for videre avklaring, og eventuelt behandling eller råd om oppfølgning.
I hovedsak kan vi dele de cystiske lesjonene i to hovedgrupper:
1. Lesjoner uten malignitetspotensiale
a. Pseudocyste (pancreatitt i sykehistorien – avventende til invasiv behandling)
b. Serøse cystadenomer («serøs cystisk neoplasi») (vanligvis hos kvinner>60-70 år, «aldri» maligne, oftest multicystiske bikubemønster, sentralt arr med kalk – sjelden indikasjon for operasjon)
2. Lesjoner med malignitetspotensiale
a. Mucinøse adnomer («musinøs cystisk neoplasi»). (Nesten alltid lokalisert til cauda/corpus, oftest kvinner ≈ 40-50 års alder. Ingen kommunikasjon med pancreasgangsystemet. Indikasjon for kirurgi)
b. Intraductal mucinøs cystisk neoplasi (IPMN)
i. Hovedgang IPMN (Høy risiko for malignitet hvis diameter ≥ 10mm og kontrastoppladende murale knuter. I operasjonsmaterialer er inntil 2/3 maligne, og vel 40 % invasive. Indikasjon for kirurgi)
ii. Sidegang IPMN definert som pancreascyster >5mm som kommuniserer med pancreas hovedgangen. Malignitetsrisiko vurderes bl.a. relatert til diameter på lesjon, men individuell vurdering er nødvendig
c. Solid pseudopapillær neoplasi (SSPN)
i. Også kalt «Franz-tumor»; yngre kvinner omkring 20-30 år, langsomtvoksende
ii. Ofte stor tumor ved diagnose – radikal operasjon gir god prognose
I handlingsprogrammet gis noen retningslinjer for hvilke pasienter som bør følges opp, og på hvilken måte. Disse er veiledende, og bør tilpasses individuelt. Vurdering av hver enkel pasient (alder, komorbiditet, lesjonens størrelsen og karakteristika, vekst over tid – og ikke minst pasientens ønske om behandling, eller evne/vilje til å leve med en liten diagnostisk usikkerhet) er nødvendig der det ikke er åpenbar indikasjon for operativ behandling.
Følgende har deltatt i gruppen som har laget handlingsprogrammet:
Anders Drolsum, Svein Dueland, Tor Jacob Eide, Ivar P. Gladhaug, Jon Erik Grønbech, Marianne Klemp, Kristoffer Lassen, Marit Olstad, Åse Skår, Rune Småland, Jon Arne Søreide (leder).
