Akuttkirurgi er kirurgisk behandling hvor forsinkelse forverrer prognosen. Akuttkirurgi vekker engasjement blant kirurgene, i befolkningen og politisk. På lik linje med fødetilbud blir det raskt fakkeltog hvis nærheten til akuttkirurgisk tilbud trues. Da er også politikerne raskt frempå, ivrige etter å sanke stemmer hos en fortvilet, fakkelbærende befolkning. Omlag 40 sykehus tilbyr akuttkirurgi i Norge i dag. Norsk Kirurgisk Forening skal ikke mene noe om hvor dette tilbys, til det har vi folkevalgte. Det Norsk Kirurgisk Forening skal jobbe med, er å sørge for at sykehusene som tilbyr akuttkirurgi har de beste vilkårene og forutsetningene for å kunne tilby akuttkirurgi av høy faglig kvalitet og robusthet.

Med foretaksreformens inntog i 2001 begynte effektiviseringsorienterte foretaksstyrer å gjøre om på driften ved landets sykehus. Avdelinger ble slått sammen, flyttet og lagt ned for å prøve å slanke budsjetter. Dette pågår fortsatt. Sikkert flere steder både faglig og driftsmessig velbegrunnet, men dessverre ofte med lite involvering fra fagmiljøene. Sykehus er som økosystem, tar du noe ut får det implikasjoner for andre. En av de mest sårbare artene i dette økosystemet er nettopp akuttkirurgien. Akuttkirurgi fordrer et tett samarbeid med flere andre spesialiteter, eksempelvis anestesi, radiologi, indremedisin, gynekologi og laboratorietjenester. Mister man disse, svekkes kvaliteten og robustheten på akuttkirurgien.

Det foruroligende er at når pasienter blir skadelidende som følge av disse prosessene, er det gjerne fagfolkene som blir hengt ut som syndebukker akkompagnert av lovnader om kvalitetsforbedringstiltak fra helseforetaksstyrer. Fagfolk som nesten uten unntak har visst og tatt til orde for at dette måtte skje når de nødvendige ressurser ble flyttet eller fjernet fra deres klinikk.

Med omlag 40 sykehus av forskjellig størrelse spredd rundt i et land med fem millioner innbyggere er det åpenbart at akuttkirurgien alene ikke vil være tilstrekkelig for å vedlikeholde daglig drift på avdelingene. Dette blir ofte glemt i helsebyråkratiet når sentraliserings- og samlokaliseringsprosessene stormer fremover. Kirurgi er et motorisk ferdighetsfag som må holdes oppdatert og krever vedlikehold.  At noe skal sentraliseres er åpenbart, men ventetidene på en hel rekke benigne tilstander taler for at det finnes kirurgi som ikke trenger å være lokalisert sentralt. Se til St. Olavs og Orkdal eller Haukeland og Voss for eksempler. En slik desentralisering innebærer imidlertid en utfordring for vedlikehold av akuttkompetanse hos resten av behandlingsteamet på det lille sykehuset.

Nå som generell kirurgi fortsetter som egen hovedspesialitet, vil alle kirurger ha en reell mulighet til å skaffe seg generellkirurgisk / akuttkirurgisk vaktkompetanse. Ikke alle sykehus med akuttkirurgisk beredskap vil kunne forvente å dekke sine vakter med gastrokirurger. Organisasjoner som Forsvaret, Røde Kors, Leger uten grenser er mer i behov av kirurger med breddekompetanse. Ved Oslo Universitetssykehus er kirurgien spredd utover flere sykehus hvilket medfører at brorparten av det akutte må vurderes og behandles av generell- / gastrokirurger før det kan overflyttes til riktig spesialitet for den aktuelle tilstanden. Derfor har vi, og vil fortsette å ha, behov for generellkirurgisk kompetanse også ved de største sykehusene.

Behovet for generelle kirurger er tydelig. Hvor mange som kommer til å ønske en bredere kompetanse enn den enkelte hovedspesialitet vil bare fremtiden kunne svare på. Jeg håper at vi vil kunne inspirere morgendagens kirurger til å ønske en slik breddekompetanse, og at avdelingene vil legge til rette for det.

Den kritisk syke pasienten forteller oss hva han / hun har behov for, og vi må la dette være førende for utviklingen av rett kompetanse. Når politikerne ikke ønsker å høre på faglig funderte argumenter må vi i Norsk Kirurgisk Forening aktivt søke og hjelpe dem til å forstå. Først da kan vi ha et håp om å kvalitetssikre pasientbehandlingen.

Vi gleder oss til at ECTES kommer til Norge i april neste år, og håper at så mange som mulig får mulighet til og prioriterer å delta. Dilemmaene beskrevet over er ikke unike for Norge, og utveksling av erfaringer og potensielle løsninger kan bidra til mer samarbeid over landegrenser, samt forhåpentligvis inspirere mange til å økt entusiasme og kompetanse innen akuttkirurgi og traumebehandling.