Prognosen etter kirurgisk behandling av endetarmskreft i Norge har bedret seg dramatisk etter innføring av operasjonsmetoden “total mesorectal excisjon” på 1990-tallet. Alle pasienter med endetarmskreft i Norge har siden 1994 blitt fortløpende registrert i Rectumcancerregisteret. Dette materialet har dannet grunnlag for en nylig avlagt doktorgradsavhandling1 med Universitetet i Oslo, hvor Morten Tandberg Eriksen har sett på forekomsten av komplikasjoner etter innføring av ny teknikk samt resultatene etter kirurgi for avanserte svulster.

 

 

De to første artiklene i doktorgradsarbeidet tar for seg komplikasjoner ved kirurgi for endetarmskreft – utilsiktet perforasjon av svulsten2 og anastomoselekkasje3. Insidensen av intraoperativ perforasjon var 8 % i hele materialet og med en seks ganger høyere risiko under rectumaputasjon i forhold til lav fremre. Andre studier har vist at perforasjonen skjer under den perineale disseksjonen og man anbefaler nå en vid eksisjon. Perforasjon gir en signifikant høyere forekomst av lokalt recidiv og redusert overlevelse (Fig 1), postopertiv strålebehandling synes ikke å kunne bedre dette.

 

Klinisk anastomoselekkasje ble rapportert hos 12 % av pasientene med lav fremre reseksjon for rectumcancer. Forekomsten er fallende fra 1994 til 1999 og tidligere frykt for økt anastomoselekkasje med ME synes avkreftet. Studien har også vist at avlastende stomi reduserer risikoen for lekkasje og mortaliteten ved lekkasje ved lavtsittende anastomoser. Avlastende stomi anbefales derfor når anastomosen ligger lavere enn 7 cm fra endetarmsåpningen.

 

En studie av alle pasienter med lokalavanserte svulster i Norge er den første populasjonsbaserte studie av denne pasientgruppen. Den viktigste faktor for overlevelse er at alt svulstvev fjernes – R0 reseksjon. Resultatene i Norge for denne pasientgruppen synes å være i tråd med internasjonale resultater. Grunnet restriktiv strålepolitikk er de fleste pasienter med T3 svulster i Norge behandlet uten preoperativ bestråling. En studie av over 1600 pasienter5 med T3 viser stor variasjon i forekomst av lokalt tilbakefall, fjernspredning og overlevelse. De to faktorene med størst innflytelse på resultatet, er avstanden fra svulsten til ytre begrensning av reseksjonsflaten (CRM) og forekomst av svulstvev i lymfeknuter (N). Avhengig av disse to faktorene varierer forekomsten av lokalt recidiv fra 11 til 37%, metastaser fra 19 til 78% og overlevelse fra 69 til 26%. (Fig2). På bakgrunn av disse funnene og andre resultater anbefales nå strålebehandling før operasjon til pasienter hvor magnettomografisk undersøkelse viser at avstanden til reseksjonsflaten (CRM) vil bli liten (² 3 mm).

 

 

Referanser:

 

1. Eriksen MT. Prognosis after surgery for rectal cancer – focus on complications and highrisk patients (Thesis/Dissertation). Oslo: Faculty of Medicine, University of Oslo; 2007.

2. Eriksen MT,Wibe A, Syse A, Haffner J,Wiig JN. Inadvertent perforation during rectal cancer resection in Norway. Br J Surg 2004; 91(2):210-216.

3. Eriksen MT,Wibe A, Norstein J, Haffner J, Wiig JN. Anastomotic leakage following routine mesorectal excision for rectal cancer in a national cohort of patients. Colorectal Dis 2005; 7(1):51-57.

4. Eriksen MT,Wibe A, Hestvik UE, Haffner J, Wiig JN. Surgical treatment of primary locally advanced rectal cancer in Norway. Eur J Surg Oncol 2006; 32(2):174-180.

5. Eriksen MT,Wibe A, Haffner J,Wiig JN. Prognostic Groups in 1,676 Patients with T3 Rectal Cancer Treated without Preoperative Radiotherapy. Dis Colon Rectum 2007; 50(2):156-167.

ANNONSER

KURS/MØTER