Per Fugelli skrev en kronikk i Aftenposten 3.februar i år med tittelen «Engangsleger » (1) og han skrev det så godt og reflektert at jeg brukte dette som et utgangspunkt for et brev til alle Overlegeforeningens 8000 medlemmer under tittelen: «Legerollen kritiseres, endelig!»(2). Brevet finnes på Ofs nettsider, og i denne artikkelen utdyper jeg tankene omkring legerollen videre.
Endring av overlegens rolle
Overlegeforeningen er 50 år i år. I løpet av denne perioden har legerollen forandret seg dramatisk. På begynnelsen av 1960-tallet fantes bare en overlege på avdelingen, en opphøyet, allvitende farsfigur, med en selvfølgelig autoritet ut fra sin utdanning, kompetanse og stilling. Han, for det var nesten bare menn, omtalte avdelingen som min avdeling , og styrte selv driften, veiledet de få spesial(over)legene og de mange reservelegene, assistentlegene og kandidatene, bestemte selv hvor mye han skulle delta i driften eller hvor mye han skulle ta av poliklinikken som jo ga privat inntekt. Han var alltid tilgjengelig, og avspasering fantes ikke som fenomen. Gjennom en rekke reformer, hvor den statlige overtagelsen av sykehusene er den siste, har overlegen gått fra å være en som hadde totalansvaret for alle pasientene, en pasientansvarlig fastlege til å bli en av mange helseleverandør i en gjennomregulert helseindustri, det Fugelli kaller engangslege. Vi har fra Overlegeforeningen forsøkt å sette søkelyset på legerollens autonomi og viet i 2009 et helt nummer av medlemsbladet Overlegen til dette temaet (3).
Autonomi
Vi tror, også med basis i vitenskapelige artikler, at for kunnskapsmedarbeidere som leger i aller høyeste grad er, så er autonomi i utøvelsen av yrket viktig, ikke bare som en trivselsfaktor for legen, men også i det å ha rammebetingelser til å utøve faget med det nødvendige skjønnet som møtet med den enkelte pasient krever. Arbeidsgiverne, enten det nå er eierne ved minister og departement, arbeidsgiverforeningen Spekter eller sykehusledelsen har hatt et behov for å styre og strømlinjeforme aktiviteten, slik at denne autonomien er blitt betydelig redusert, og muligheter for å ta totalansvar for pasientene tilsvarende redusert.
Hva har skjedd?
Dette arter seg i at møteplassene mellom leger fjernes, enten det er de gamle lokalgeografiske legeklubbene, legenes bord i kantinen, felles morgenmøter, røntgenmøter eller felles visitter med både teamets overleger, assistentleger og turnusleger sammen med andre yrkesgrupper. Dette var glimrende arenaer for å utveksle erfaringer, drøfte vanskelige kasus, og drive mester-svenn opplæring av ypperste kvalitet. Jeg tillater meg en liten egenopplevd anekdote. På min første vakt i turnus tok jeg i mot en pasient med ca.ventriculi, ferdig utredet og klar for operasjon. Pasienten var imidlertid ikke informert om sykdommen, og ble det jo heller ikke av meg. På morgenmøte neste dag reagerte overlegen naturligvis på dette, og tok meg med på visitten, hvor jeg fikk oppleve en meget flott ivaretagelse av pasientens integritet og informasjonsbehov. Overlegen sa: Nå har du en modell du kan bruke for slike vanskelige samtaler, inntil du skaper din egen modell med tid og stunder. Han ble stående for meg som en meget viktig rollemodell, ikke minst for måten han ivaretok pasienten, og meg ved at han tok veilederansvaret på alvor.
Fremtidens legerolle
Vi skal ikke tilbake til den gamle autoritære patriakalske legerollen, men vi skal heller ikke akseptere dagens situasjon hvor pendelen har gått alt for langt i en produksjonsfokusert retning. Vi må ha styring over våre egne timelister på poliklinikken slik at vi kan ta våre egne pasienter tilbake til kontroll, vi må kunne gå previsitt og evt. visitt hver dag før operasjon eller poliklinikk, og som overleger må vi også kunne styre og veilede leger i spesialisering slik at de får en trygg progresjon i faget og gradvis overta mer ansvar for egne pasienter og egen kompetanseutvikling. Det å ivareta både pasienter og unge kollegaer på denne måten krever faser med lav produktivitet, men det er selve kjernevirksomheten i yrkesutøvelsen vi snakker om. Det vil kreve at vi aktivt bidrar til endring av drift, slik at korridorpasienter blir borte, uten at de blir satelittpasienter, det er bare keiserens nye klær.
Arbeidsbetingelser
Informasjon på visitt skal gies med pasientens integritet langt fremme i bevisstheten. Dette sa Helsetilsynet i en landsomfattende tilsyn av gastrokirurgien i 2006 (4): «I enkelte fasar av kirurgisk behandling er tilrettelegging for god gjensidig kommunikasjon viktig. Ved meir enn ein tredel av tilsyna vart det påpeikt at forholda låg dårleg til rette for at pasientar kunne gi relevante og nødvendige opplysningar og få formidla alvorlege opplysningar utan at uvedkommande var tilstades. Dette skuldast mellom anna at mange samtalar gikk føre seg på rom med fleire senger eller på korridor og at det mange stader mangla høvelege samtalerom«. Hvor mange steder er dette rettet opp?
Dette er sykehusledelsens ansvar men vi må tenke konstruktivt og nytt sammen med våre ledere, men også utfordre dem. Det vil kanskje merkes på tallene over utskrevne pasienter eller produserte DRG-poeng, men det vil kanskje også merkes på færre pasientskadesaker og bedre pasientopplevelse. Vi må være tilgjengelige for fastleger som vil konferere og for pasienter som lurer på noe, for eksempel ved organisert telefontid. Denne forandringen vil ikke komme av seg selv. Dette er noe vi må kreve, både sentralt i tariff-forhandlinger, men også ute på den enkelte sykehusavdeling. Dette er kvalitet i praksis, ikke tidstyver eller andre konsulentinspirete begreper. Da kan vi bli fastleger i sykehus, som Per Fugelli etterlyste. Debatten han startet er meget viktig, og her har vi felles mål.
Referanser
1. Link til Per Fugellis kronikk
2. Link til medlemsbrevet til Ofs medlemmer
3. Link til «Overlegen» om autonomi
4. Link til Helsetilsynsrapport omdokumentasjon og teieplikt i gastrokirurgi
