INNHOLD
januar 2015
MTOTFLS
   1234
567891011
12131415161718
19202122232425
262728293031 

Opphavsrett:
©Norsk Kirurgisk forening
2009-2012

Webmaster og design:
www.drd.no

Moderne behandling av traumatiske sår - hva baserer vi rutinene på?

Moderne behandling av traumatiske sår

Denne gjennomgangen vil omhandle behandlingen av sår og bløtdelsskader som er påført ved høy energi. Slike skader klassifiseres som grad III-skader dersom de beskrives i forbindelse med ledsagende bruddskader (1). Disse bløtdelsskadene er store og kompliserte. Behandling av skadene vil ofte inkludere karkirurgiske og plastikk-kirurgiske inngrep. Indikasjon for og gjennomføring av kar- og plastikk-kirurgisk behandling av sårskadene er ikke et tema for denne artikkelen.

Midlertidig bukveggslukking med bukveggsrekonstruksjon – kompleks problemstilling med behov for spesialisert tilnærming?

Midlertidig bukveggslukking med bukveggsrekonstruksjon

Midlertidig bukveggslukking (også kalt «åpen buk») har blitt benyttet i utstrakt grad de siste 20 årene ved alvorlige skader som en del av Damage Control Surgery-tilnærmingen (DCS) (1-3). Man har på den måten forebygget abdominalt kompartment-syndrom (ACS), som er en viktig indikasjon for å legge buken «åpen» (4). Forekomsten av ACS har derfor avtatt, noe som også skyldes endret resusciteringsstrategi de siste årene, med mindre generøs bruk av krystalloider (5,6). Nyere tilnærming til pasienter med alvorlig buksepsis har også medført økende bruk av midlertidig bukveggslukking. Ofte kan buken lukkes permanent etter få dager, og det oppstår sjelden komplikasjoner til dette. Imidlertid er gjentatt bukkirurgi assosiert med komplikasjoner, og ved langvarig behandling oppstår problemer med å trekke bukveggen sammen på grunn av at fascien trekker seg ut til siden (retraherer seg). Ved Oslo universitetssykehus Ullevål ble den første formelle protokollen for behandling av ACS med bruk av midlertidig bukveggslukking i form av «Vac Pack» innført i 2001 (7).

Karskader – fortsatt en utfordring - Keep it simple if possible

Karskader – fortsatt en utfordring

Traume er fortsatt en ledende dødsårsak i aldersgruppen opp til 44 år (1,2), der blødning utgjør 30-40 % (2,3). Karskader forårsaker opp til 20 % og utgjør en betydelig andel av de potensielt unngåelige dødsfallene primært relatert til blødning i thorax eller abdomen (4). Karskader forekommer hos 1-4,4 % av alle traumer (5-7) og opp til 50 % er etter penetrerende mekanisme i England (7) og 75-80 % i USA (8). Perifere karskader utgjør 40-70 % av alle karskader og er isolert sett en sjelden årsak til mortalitet (9-11), men har en betydelig innvirkning på morbiditet (12,13). Total amputasjonsfrekvens er 6,5-20 % etter stumpe og 0,4-4 % etter penetrerende traumer (11). Primær blødningskontroll, rask transport og tidlig revaskularisering er sentrale faktorer for bedret overlevelse og morbiditet (9,14-16).

Nevrokirurgisk behandling av hodeskader

Nevrokirurgisk behandling av hodeskader

Traumatiske skader er et stort samfunnsproblem og utgjør den klart største risiko for død i alder under 44 år (1). Hovedårsaker er trafikkulykker, fall og vold. Alkohol er en ytterligere risikofaktor og 1/3 av traumedødsfall skjer under alkoholpåvirkning. Hodet og nakken er utsatt når store krefter er i sving, og ved 30-50 % av traumedødsfall foreligger det hjerneskade (2). I de europeiske land varierer insidensen av hodeskader mellom 150-300/100.000/år. Dermed er det 7500-15.000 som får slike skader i Norge per år. Ressursbruken er stor og alle sykehus med akuttmottak må ha en oppdatert plan for utredning og behandling av disse pasientene.

Akuttsykehus med traumeansvar – hvordan ivareta ansvaret?

Akuttsykehus med traumeansvar – hvordan ivareta ansvaret?

Mottak og behandling av multitraumatiserte pasienter krever koordinering av mange av sykehusets ressurser. For de hardest skadde har man svært kort tid på å gjøre riktige prosedyrer i riktig rekkefølge. Norge har relativt sett få traumatiserte pasienter som er alvorlig skadd (ISS >15). Dette krever desto mer i forhold til opplæring, trening og systemtilnærming, for å kunne behandle disse pasientene på en best mulig måte.